Kunnskapsdepartementet svikter studentene
Med Kunnskapsdepartementets velsignelse har norsk kunstutdanning byttet ut demokrati og egenart med markedstilpassing og bedriftstankegang, hevder kronikkforfatteren.
Aldri før har vi sett en slik mangel på respekt for utdanningenes behov og kunstens egne vilkår
Marius von der Fehr, leder i studentutvalget ved tidligere Statens Kunstakademi
Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) er et skrekkeksempel på hva som kan være i ferd med å skje med de høyere utdanningene i Norge.
Alle demokratisk valgte studentorganer skal involveres og høres i alle saker som angår dem. Men på KHiO blir studentene konsekvent overkjørt. I lengre tid har studentene dokumentert ledelsens brudd med Universitets- og høyskoleloven og Stortingsvedtakets forutsetninger for sammenslåing av kunstutdanningene. Dette har resultert i «KHiOs Svartebok» (www.statenskunstakademi.com).
KHiO har blitt et luftslott der studentene og kunstnernes reelle utfordringer ikke tas på alvor. Samlokaliseringen av utdanningene brukes til å rettferdiggjøre en ny bedriftsstyringsmodell. Markedstilpasning, kultur- og næringsutvikling og omforming til modulbasert undervisning er viktigere for KHiOs ledelse enn hva kunstnerne og studentene ønsker.
Ledelsen har avfeid alle de demokratiske prinsippene som har ligget som et fundament for høyskolene. Når studentene går ut i unison protest, er KHiO-ledelsens mottiltak å engasjere en kommunikasjonsrådgiver og å gå ut i pressen og forklare alle hvor fornøyde de egentlig burde være. Det påstås at utdanningene ikke er endret. Men utdanningenes vedtatte selvråderett er tatt fra dem. Det tas beslutninger som svekker utdanningenes egenart og identitet. Derfor kan ikke studentene lenger regne med å få en utdanning med den kvaliteten de burde kunne forvente.
Kunnskapsdepartementet (KD) har godtatt denne ledelsesmodellen. I forhandlingene om ny lov gikk KD inn for tilsatt rektor og flere eksterne departementsoppnevnte styremedlemmer. Påskuddet har vært kompetanseheving. Realiteten er det motsatte. Aldri før har vi sett en slik mangel på respekt for utdanningenes behov og kunstens egne vilkår. En lov om tilsatt istedenfor valgt rektor ble ikke vedtatt i Stortinget. Likevel har KD satt KHiO inn i en unntakstilstand. Rektor har fått lov til å regjere i en lovstridig ledelsesmodell og har sikret seg et fast flertall av eksterne og administrative representanter i styret.
I vår vedtok Studentstyret mistillit mot ledelsen og oppløste seg i protest. Ved de forskjellige kunstutdanningene og i deres fagmiljøer er det ikke forståelse for at KHiO kan bli et fruktbart eksperiment, så lenge de ansatte, studentene og fagmiljøene ikke blir hørt.
Statens Kunstakademi var en kunstnerstyrt eksperimentell utdanning med allmøtedemokrati, avdelingsstyre og valgt dekan. Det var en egenartet kultur for fordypning med nær tilknytning til fagmiljøet man ble utdannet til å ta del i. Studentene ble behandlet som kunstnere allerede under utdanningen, i respekt for deres arbeide og yrkesvalg.
De nye utdanningsmodellene skaper studenter med en svakere yrkesfaglig selvforståelse. De blir mindre konkurransedyktige i et spesialisert marked. Bologna-prosessen skal bidra til å skape en ny type arbeider, kunnskapsarbeideren, som er «fleksibel» og mindre spesialisert. Dette brukes som argument for endring uten at det har reell støtte blant utdanningene. KD drives ut i fra prinsippene om kostnadseffektivisering og samfunnsmessig gagn. Men disse idealene for utdanning er byråkratiske. Studentene ønsker ikke at deres framtid skal være målstyrt. De ønsker å delta i en samfunnsmessig dialog på egne premisser som frie medlemmer av et demokrati. Forandringen av utdanningene i Norge er ikke demokratisk og det gagner ikke Norges framtid som kunnskapsnasjon.













