Hvor vellykket var egentlig den store kvalitetsreformen av universitetet, spør kronikkforfatteren.

2006-08-16

Lina Johanne Strand, leder i Studentparlamentet ved Universitetet i Oslo

«Universitetet er som en kirkegård; du får ikke hjelp av de som allerede er der.» Dette ble fortalt til meg av en hovedfagsstudent da jeg var fersk på Universitetet i Oslo (UiO). Både begrepet hovedfagstudent og at jeg var fersk på UiO tilsier at dette var i god tid før kvalitetsreformen ble innført høsten 2003. Jeg mener at denne metaforen var og er misvisende, og vil her ta for meg noen utvalgte sider ved kvalitetsreformen og studentenes studiesituasjon. Hvor vellykket er egentlig kvalitetsreformen?

En av hovedintensjonene bak kvalitetsreformen var at studenter skulle få bedre oppfølging. Man skulle bli møtt av noe annet enn forelesninger på Chateau Neuf sammen med 1000 andre, og man skulle bli vurdert på andre måter enn kun skoleeksamener. Nå skal det sies at det var seminarer også på den tiden, og det gikk for all del an å danne kollokviegrupper. Seminarene var ikke obligatoriske og det var kun de mest dedikerte som danna kollokviegrupper i god tid før eksamen. Ex. phil. og Ex. fac. er nå bakt inn i de ulike programmene, og det er obligatoriske oppgaveinnleveringer framfor femtimers skoleeksamen i en gedigen tennishall på Økern. Dette er store endringer i en konservativ institusjon, men har de gitt ønsket virkning?

En av hovedårsakene til at studenter skulle få økt oppfølging var store frafall fra studiene og at UiOs studenter avla skrekkelig få studiepoeng (da vekttall) per semester. Studenten skal lykkes, stod det i Stortingsmelding 27, som la grunnlaget for reformen, og det ble vist til statistikk der UiO studentene «toppet» rankingen i færrest avlagt vekttall i semesteret. Etter en reform må det evalueres om reformen fungerer, og nå begynner de nasjonale evalueringsrapportene å tikke inn. UiO er nå blitt best i klassen blant universitetene, men da i den betydningen at det er mindre frafall. Dette skyldes trolig omleggingen av Ex. Phil og Ex. Fac, ettersom det før kvalitetsreformen var mange studenter som meldte seg opp til disse forberedende prøvene uten noen klar intensjon om videre studier. De strukturelle endringene kan derfor se ut til å ha gitt mindre frafall, men er dette nok i seg selv?

Undersøkelser viser at det gis betydelig flere skriftlige oppgaver som vi studenter får tilbakemeldinger på. Videre ser det også ut til at bruken av seminar øker samtidig som omfanget av forelesninger ikke er redusert. Det som er litt underlig er at studenters innsats i form av tid ikke har økt betydelig i forhold til før reformen. Derimot har tiden ansatte bruker på å rette oppgaver økt en hel del. Vi studenter har mer kontakt med våre «lærere» og bruker mer tid på skriftlige oppgaver. Enkel logikk tilsier at ettersom vi ikke har betydelig høyere studieinnsats, må denne tiden være tatt fra noe. Spørsmålet er hva? Kan det for eksempel være faglig fordypning på de områdene av faget som ikke dekkes gjennom skriftlige oppgaver?

Det var også en intensjon at kvalitetsreformen skulle gjenskape heltidsstudenten (om han eller hun noen gang har eksistert). At flere studenter etter reformen ser seg nødt til å ha inntektsgivende arbeid ved siden av studiene, er derfor et paradoks. Samtidig skulle også reformen fremme lik rett til utdanning uavhengig av sosial/etnisk bakgrunn, kjønn og bosted. Likevel viser resultater fra evalueringen blant annet at betydningen av sosial bakgrunn, målt gjennom foreldrenes utdanningsnivå, dessverre har økt. Videre kan det også ha noe med kvalitetsreformen å gjøre at mange studenter sliter med stressrelaterte plager, spesielt ettersom kravene til et godt læringsmiljø fortsatt ikke er oppfylt samtidig som kravene til obligatorisk oppmøte og oppgaveinnleveringer har økt.

Vi i Studentparlamentet vil følge opp disse spørsmålsstillingene og vi er representert i UiOs gruppe som skal gjøre en intern evaluering av reformen. Universitetet i Oslo og innføringen av reformen kvalifiserer seg ikke til kirkegårdsmetaforen, men vi bør vente på resultatene av den interne evalueringen for å se om det er noe å rope halleluja for.