Kampen om å komme øverst på ulike universitetsrangeringer øker kvaliteten på forskning, mener kronikkforfatteren.

2006-05-10

Torstein Lindstad, stipendiat i molekylærbiologi

Lederen i Universitas for to uker siden tok opp de omtalte rangeringslistene av verdens universiteter. Budskapet som formidles er stort sett greit, men den siste setningen, «Vitenskap er ikke konkurransesport», kan ikke få stå igjen som punktum for en viktig debatt.

Det kan nok stemme at kriteriene som brukes for å finne de beste universitetene har mangler, men det er tross alt kjennetegn ved alle former for rangeringer. Rangeringer er ikke objektivt sanne, men et forenklet subjektivt bilde. På samme måte som politikere stråler over gode meningsmålinger, og ignorerer dårlige, gjør rektorer ved universitetene det samme. Likevel kan begge deler ha verdi, og til og med gjenspeile virkeligligheten. Det er faktisk viktig å få en indikasjon om hvilket nivå våre universiteter havner på i internasjonal konkurranse. Når det nå viser seg at vi havner langt ned på listene, uavhengig av valgte kriterier eller land rangeringene er laget i, er vi tydeligvis ikke der vi bør være. For hvis vi ikke tar mål av oss til å ha universiteter der alle forskerne bidrar med banebrytende forskningsresultater, eller der alle studentene som utdannes har et verdenskjent kvalitetsstempel, ser jeg liten vits i vår eksistens. Målingene burde være et signal til myndighetene, universitetenes ledelse og styringsorganer, og helt ned til den enkelte professor, om å skjerpe seg. Om å øke kvaliteten. Kun gjennom økt kvalitet vil vi få en langvarig plassforflytning oppover rangeringslistene. Men, skal disse ambisiøse målene faktisk ha en verdi, må vi også tåle å konkurrere.

I naturvitenskapen har konkurranse eksistert i lang tid. Det er et konstant kappløp om å finne, beskrive, konstruere, og manipulere nye materialer, proteiner, galakser, hvem vet hva. Fra en grunnforskers synspunkt handler hverdagen om å finne det ukjente, og om å beskrive det som ikke er beskrevet før. Å være nummer to er rett og slett ikke godt nok. I molekylærbiologien er det for eksempel en pågående «kamp» om å oppdage og beskrive funksjonene til alle de titusener av genprodukter som finnes i cellene våre, og få satt alle disse mikrofunksjonene sammen til et overordnet systematisk bilde over hvordan kroppen gjør oss til et menneske. Selv om alle forskerne deler et felles mål om å bruke denne grunnforskningen til blant annet å utvikle nye medisiner som i stor grad vil fjerne kreft, aids, eller malaria, er det selvsagt ikke likegyldig hvem som får æren av å være den første som beskrev den nye funksjonen. For pasientene som til slutt drar nytte av forskningen spiller det derimot sjelden noen rolle. Det blir som om fotballspillere ikke er opptatt av å vinne fotballkamper. For en nøytral tilskuer kan man tenke seg at hovedgrunnen til å se en kamp rett og slett er ønsket om ren underholdning. Hvem som vinner er uinteressant. Vil det være mulig å tilfredsstille tilskueren sitt ønske om god underholdning når ingen av aktørene på banen faktisk har et mål om å vinne? Neppe. Vil pasientene noensinne få kreftmedisinen de trenger, hvis det ikke eksisterer konkurranse mellom forskerne? Konkurranse kan være frustrerende og ødeleggende, men det er det mest effektive for å skape kvalitet. Og det gjør at vitenskapen beveger seg, og dermed også verden. De samme mekanismene er jeg overbevist om at også gjelder for om et universitet er godt eller dårlig.

For at vi skal utvikle kvalitet, må vi presses til hele tiden å prestere noe som var bedre enn det vi gjorde i går. Det gjelder undervisningen som tilbys, formidlingen som spres ut, og forskningen. I Norge er ikke konkurranse noe vi hilser velkommen. Vi er vant med å være så få at den eneste konkurransen vi kjenner er sport eller naturkreftene, men når landegrenser ikke lenger betyr stort, må også vi erkjenne styrken det har å kunne konkurrere.

Konkurranse mellom universiteter betyr ikke nødvendigvis at det må skapes tapere, heller. Universitetet i Oslo kan aldri bli på nivå med Harvard. Men så lenge vi kjemper med nebb og klør om å komme så nærme som mulig, vil vi alltid utvikle oss til noe som er bedre enn vi var. Hvis ikke vitenskap er konkurransesport, hva er det da?