Når Norsk studentunion og Studentenes landsforbund nekter å ta stilling til Irak–krigen, underminerer de sin egen autoritet som studentorganisasjoner, hevder kronikkforfatteren.

Torgeir Knag Fylkesnes, leder for tellhim.no–kampanjen

Norge regnes internasjonalt som ukritisk Bush–støttespiller til tross for at over 80 prosent av Norges befolkning var imot USAs krig i Irak. Mot befolkingens vilje er Norge i krig, hvor den eneste utgang er mer terror, mer nød og farlige skillelinjer i verden. Studentorganisasjonene ser ut til å ikke mene noe som helst om saken. Målbærer de studentenes engasjement?

Norge er det eneste landet i verden som i utgangspunktet var imot krigen, men som nå deltar med styrker og er en del av ”Coalition of the Willing”. ”Vår” støtte bidrar til å gi Bush–administrasjonen legitimitet. Ved å sende noen få soldater med norsk flagg, gir Norge symbolsk støtte som brukes for hva det er verdt. Bush nevnte Norge som alliert i den årlige talen om rikets tilstand, og i valgkampen brukes Norge som bevis på at krigen har internasjonal støtte. Vi brukes som nyttige idioter for en feilslått politikk vi var imot. Tellhim.no–kampanjen har som mål å si ifra, bryte glansbildet av Norge som støttespiller, svekke legitimiteten Bush påberoper seg å ha, og gjøre vårt til å presse frem en bedre utvikling i Irak. Når vår egen regjering ikke sier i fra, må vi gjøre det selv. Vi rykker derfor inn en annonse i Washington Post i begynnelsen av oktober hvor vi sier det ingen i USA ennå har fått høre.

Akademisk dannelse dreier seg om å forstå virkeligheten og sammenhengene. Men akademikere blir ikke utdannet for blott å observere. Akademikerens rolle i et samfunn er i like høy grad å påvirke. Først da er symbiosen fullendt.

Derfor er det skummelt å se hva studentpolitikerne i våre to største studentorganisasjoner har kommet frem til: taushet. Både Norsk studentunion (NSU) og Studentenes landsforbund (StL) har nemlig bestemt seg for verken å støtte kampanjen, og heller ikke engasjere seg i det som skjer i Irak. Men enda mer alvorlig: standpunktet virker prinsipielt, en ønsker ikke å engasjere seg overhodet i saker som ikke ”direkte angår studenter”. Hvis studentorganisasjonene nå er i ferd med å gjøre seg til passive vitner, er det høyst uakademisk.

Med ”den som tier”–standpunktet faller studentorganisasjonene inn i rekken av organisasjoner man ellers ikke liker å sammenligne seg med, eksempelvis Rederiforbundet og Huseiernes Landsforbund, som bruker sitt engasjement på å male egen kake, uten å bry seg hva som skjer rundt dem.

Paradoksalt nok har studentorganisasjonene i dag mindre innflytelse til tross for at de har flere medlemmer. I 1970 var det rundt 30 000 studenter totalt i Norge, i dag er tallet 170 000. Kommer tapet av innflytelse fordi man har blitt usynlig ved å snevre inn sin innflytelse til kun å gjelde ”saker som kun angår studenter”?

Tendensen om å konsentrere seg om egne interesser er et av samtidens mest dominerende utviklingstrekk. Dagblad–kommentator Hompland beskriver utviklingen som omdefineringen av mennesket fra borger til bruker. Samme utvikling ser vi innen høgere utdanning, hvor vi kan vi snakke om ”omdefineringen fra student til kunde”. Den siste reformen gjør at finansieringen er tettere knyttet til studentens studieløp, man er utstyrt med ”kjøpsrettigheter” som hver enkelt kan få ”hevet” ved den institusjon man velger. Hvis ikke reformen nyanseres, vil systemet kunne utvikles til å bli et businessforhold mellom to parter som medfører en kundementalitet hvor industriens idealer om tempo og effektivitet vinner over de akademiske. Standpunktet om å ikke engasjere seg utover seg selv plasserer NSU og StL pent inn i systemet som et rent forbrukerombud for studentene, utenfor de store beslutningene som omsider bestemmer over dem.

Samtidig som under 10 prosent av studentene engasjerer seg ved studentvalgene, snevrer studentpolitikere inn sitt engasjement. Enten må man spørre seg om de millioner av kroner studentene betaler hvert år på å finansiere studentpolitikere er vel anvendte penger eller så er det på tide at studentorganisasjonene blir tøffere og modigere – og hever stemmen utover campus.