De siste årene har det skjedd omfattende svekkelser av studentenes rettigheter, men endringene er lite kjent og protestene har vært altfor få, mener kronikkforfatteren.

FOTO: Amund K. Østbye

Sveinung Holien, Venstrealliansen

Bør studentene godta at rettighetene deres svekkes? Er det eksempelvis akseptabelt hvis det kuttes i studiefinansieringen, slik at mange enkeltstudenter taper over 100.000 kroner i stipend? Kan det forsvares om karakterkravene for opptak til frie universitetsstudier øker fra et karaktersnitt på 2,0 til over 5,0? Er det greit om studenter mister retten til å ta opp eksamener, og er det greit hvis man blir kastet ut av universitetet fordi man studerer på deltid?

Dette er ikke hypotetiske spørsmål. Alt dette er realiteter og svært beklagelige konsekvenser av politiske prioriteringer og studentpolitisk ettergivenhet overfor politikerne. De siste fire årene har det blitt gjennomført mange helt eksepsjonelle innstramminger i studentenes rettigheter. Men reaksjonene har vært få. Endringene er lite debattert, og de fleste studentene vet svært lite om det som foregår. Det er likevel ingen tvil om at konsekvensene er svært store for mange. Et eksempel: Kristin Clemet gjennomførte i perioden 2002-2004 norgeshistoriens desidert største kutt i studiefinansiering. På grunn av disse innstrammingene taper studentene opptil 11000 kroner i reisestipend per år, opptil 26000 i gebyrstipend per år (ved studier i utlandet), 22000 ved ett års forsinkelse i studiet, og 25 til 55 000 i omskrivingsstipend for avsluttet høyere universitetsgrad. Lånekassas støttebeløp ble dessuten fryst fast på 80 000 i tre år, slik at studentene gikk glipp av tre års lønnsøkning. De mest uheldige studentene kan til sammen tape over 300.000 kroner på Clemets stipendkutt. En resolusjon som ble fremmet av undertegnede og vedtatt i Studentparlamentet høsten 2005 (mot stemmene til Moderat gruppe) dokumenterer dette.

Perioden med borgerlig regjering resulterte også i mange andre kutt. Som allerede antydet så har det skjedd en enorm økning i opptakskravene til de frie fagene ved UiO. Høsten 2002 kom alle søkere inn på ethvert studium ved de fire fakultetene HF, SV, UV og TF med karaktersnitt på 2,0. I dag trenger man stort sett et karaktersnitt på over 5,0, og flere fag krever over 5,5! Samtidig jobber UiO hardt for å redusere studiemulighetene for dem som allerede studerer ved universitetet: Mens man tidligere stort sett måtte bli tatt i eksamensjuks for å miste studieretten, så kan man i dag bli kastet ut fra UiO fordi man studerer på deltid (jfr. eksamensreglementets § 7.2.1)! Etter vedtak i universitetsstyret i desember så har man heller ikke lenger garantert rett til å ta eksamen i et fag tre ganger (tregangersregelen), bare to. Om man skal ha rett til tre eksamener, er det nå i stedet blitt opp til fakultetene å bestemme. Innføringen av Kvalitetsreformen har samtidig resultert i dårligere sensorordninger, slik at studentenes rettssikkerhet svekkes.

Alle disse kuttene har betydelige konsekvenser for studentene. Imidlertid så virker studentpolitikerne og studentmediene ganske lite opptatte av å sette et klart og tydelig fokus på disse problemene, og dette preger også kunnskapsnivået og engasjementet hos vanlige studenter. Det har ikke vært arrangert store studentdemonstrasjoner i Oslo siden høsten 2000. Og det har heller ikke vært skrevet mange spaltemetre i avisene om de mange innstrammingene. Særlig Clemets stipendkutt, de forhøyede opptakskravene og innføringen av utkastelsesprinsippet for deltidsstudenter er særdeles lite debattert. Det er derfor behov for en betydelig omlegging av studentpolitikken. En sentral målsetning for Venstrealliansen er derfor å jobbe for en klarere studentpolitisk motstand mot at studentene altfor ofte er en salderingspost på statens og UiOs budsjetter.