Kampen om NSU-ledervervet er i gang, denne gangen mellom to sosialdemokrater. Den ene fra Oslo, den andre fra NTNU.

Ikke vet jeg hva som driver studentpolitikere nå om dagen, men følgende bør trekkes fram:

Styremedlem Maseng stemte IKKE for lukking av studier ved NTNU (slik det heter i kommentar til siste kronikk). Videre gikk saken egentlig på opptakstak, som en videreføring av Kvalitetsreformen. For den som faktisk er interessert i lukkingsaken, se bla.
link

At Oslo for lengst i stillhet har innført det samme som Maseng har gjort til stor debatt i Trondheim, bør taes til ettertanke blant studentpolitikere her hjemme.

Motkandidat Skinnarmo hevdet, til motsats, som valgkampsak nylig at "ingen studier skal lukkes". Jeg ønsker ham lykke til!

Valg er alltid spennende; måtte den beste kandidaten vinne!

Hilsen en som leser mer enn han hører.

Studentpolitikk er meningsløst. Hvorfor skal jeg stemme på noen som bare smir CV-en sin, for deretter å utkonkurrerer meg på arbeidsmarkedet? De bestemmer jo ikke noe uansett! De er helt maktesløse. It's a charade (maskespill).

Hvorfor kjemper du da ikke for å 1) avskaffe demokratiet. Gammal slager, poppis i kjente nasjoner som Italia og Tyskland for seksti år siden 2) Kjemper for at studentrepresentantene dine får mer makt. Poppis sak på 70-tallet

Tata

Rkey, har du noen gang tenkt over hva som er alternativet til studentdemokratiet, eller for så vidt demokratiet i det hele tatt?

Når studentene ikke vil stemme på folk som ønsker å ta på seg rollen som deres tillitsvalgte, og tillitsvalgte dermed er lite representative for studenter flest, må administrasjonen finne andre metoder for å få innspill og informasjon om hva som rører seg blant studentene. Løsningen deres? Brukerundersøkelser. I den grufulle kronikken til Arild Underdal "UiO ønsker aktive studenter!"(les: men trenger det ikke) , link, før jul, gjør Underdal det klart at for universitetsadministrasjonen er studentdemokratiet bare et supplement.

Det er denne holdninga fra administasjonen både ved UiO og i SiO, som gjør at jeg finner det verdt å kjempe i studentpolitikken. Byråkratene angriper problemet i gal ende. Jeg skal være den første til å innrømme at studentpolitikere neppe er representative for studenter flest (like lite som øvrige politikere er det for folk flest). Universitetet bærer likevel selv et vesentlig ansvar for å hjelpe studentdemokratiet til å nå bredere. Et viktig steg på veien er å gi studentpolitikerne mer makt, så folk som rkey føler at det står mer på spill og at det er mer meningsfylt å stemme. Den samme mekanismen gjelder naturligvis den andre veien. Jo flere folk som stemmer, jo mer får de igjen for stemmen sin.

De fleste jeg kjenner engasjerer seg i studentpolitikken fordi de er genuint opptatte av å gjøre universitetet til et bedre sted - jeg stiller meg tvilende til at det gir noe særlig prestisje å ha sittet i Studentparlamentet.

Benjamin E. Jonsrud, Venstrealliansen

Oops. Glemte et viktig poeng etter "...verdt å kjempe i studentpolitikken."

Poenget er at ved at jeg blir "målt" i brukerundersøkelser, blir jeg fullstendig fratatt muligheten til å mene noe. I stedet for å bli møtt som et tenkende individ og som deltaker, blir jeg møtt som kunde. I stedet for å kunne si min mening gjennom et representativt system som faktisk er i stand til å formulere politikk, blir jeg gitt muligheten til å rangere en gitt tjeneste på en skala fra 1 til 5, der 1 er svært dårlig og 5 er svært bra.

Har du lyst til å være utdanningskunde eller å delta i din egen utdanning?

Benjamin E. Jonsrud, Venstrealliansen

Jeg syns forslaget til Benny om at studentpolitikere som han og meg skal få mere makt er besnærende. Det vil dermed være viktigere for vanlige studenter å delta - ellers kan studenthverdagen din herpa enda mer.

Men hvorfor har Benny og co aldri foreslått dette i parlamentet, men bare gjentatt gammalt tankegods fra arkivene; mer løpesedler og stand, møter på torg og gater (som parlamentet prøvde før, men fort gav opp) og slikt?

En annen viktig modifikasjon av dette synet er at i dag har studentene flertallet i samskipnadens hovedstyre. Selv om det betyr at studentpolitikere teoretisk sett kan vedta å legge ned helsetjenesten i morgen den dag, så bryr ikke akkurat et overveldende flertall seg om hva samskipnaden foretar seg - i alle fall ikke nok til at de orket å stemme på studentparlamentet da det også kontrollerte hovedstyrerepresentantene - dvs i gamle dager (før 2005).

Andre løsninger kunne være å innføre stemmeplikt (why not- Beliga har det i nasjonale valg), reklamere heftig og profesjonelt for demokratiet (Det funker; alle vet hva cola er, få vet hva Villa Eikas innbyggere gjør)

Venter spent på syrlig og velformulert retorikk fra min ærede motstander

Og seriøst; kritikken av målinger er underlig - det nye er at en setter karakterer "andre veien". Jeg håper du ikke tror at Nils Henrik Abels, Johs. Andenæs' eller Harriet Holters glimrende karakterer betyr at UiO syntes de var "gode kunder" i sin tid?

Stemmeplikten er i Belgia, ikke det forholdsvis ukjente landet "Beliga".

Hei "Siggy" - nå blir du stardust. Hehe.

Jeg skal ikke bare tulle. Her har du svar på det du spør om. Jeg vet ikke om det er syrlig eller retorisk nok, jeg har lagt vekt på å være ærlig :-)

Mer makt
"Benny og co" har gjentatte ganger foreslått dette, bl.a. foreslo vi og fikk vedtatt i Studentparlamentets handlingsplan at studentinnflytelsen i universitetenes styringsorganer skal styrkes.

I tillegg argumenterer vi til stadighet for at vi må få tilgang på mer informasjon. Noe av det vanskelige i forhold til å styrke studentpolitikernes makt er at universitetsadministrasjonen og SiO-ledelsen trykker kortene til brystet. For å kunne utvikle politikk må vi vite hva som skjer.

Når det gjelder hovedstyrerepresentantene skal jeg love deg at det hadde blitt bråk om de faktisk hadde ønsket å gjøre noe drastisk uten å ha støtte blant studenter flest. Vi har jo heldigvis sikkerhetsventiler som uravstemning o.l. Grunnen til at studentpolitikken lett oppfattes som lite aktuell er vel at den ikke tør å ta skikkelige oppgjør eller forfølge saker på utradisjonelle måter.

Organisasjonsbygging
Når det gjelder det du kaller "gammelt tankegods", handler det om at studentpolitikere trenger å komme seg ut av møterommet en gang i blant. Jeg tror at det å stå på stand vil være meningsfylt for parlamentsledelsen dersom tiltaket inngår i en helhetlig strategi for informasjon og organisasjonsbygging.

Jeg tror også at man kunne bli mer bevisst på hvordan man skal holde møter som føles mer meningsfulle og hvor man i større grad klarer å fokusere på politikk framfor formalia, dersom man arrangerer dem på allment tilgjengelige steder. Det er vanskelig, men trolig svært fruktbart å få til. Studentpolitikerne må bli bevisste på at de står ansvarlige overfor studentene som velger dem. Da hjelper det nok å opptre offentlig, jfr. den nedlatende kommentaren om "møter på gater og torg".

Kritikken av målinger er ikke underlig. Det handler om at det finnes en reell fare for at administrasjonen ser på resultatet av målinger som viktigere enn studentenes deltakelse i universitetsdemokratiet. Det er ikke bare å gi karakterer motsatt vei, for vi får ikke lov til å definere "fagenes" rammer eller bedømmelseskriteriene. Vi har dessuten ingen innflytelse på "elevenes" valg av arbeidsmåte. Er ikke forskjellen ganske stor, Siggy? Hvilken verdi har undersøkelsene hvis premissene i dem bygger på en virkelighetsforståelse studentene ikke har vært med på å få forme?

De dyktige vitenskapsfolkene du nevner fikk nok ikke karakterene sine først og fremst fordi de var gode kunder, men - hvis vi tillater oss å betrakte systemet som ideelt - fordi de var dyktige. Dyktigheten/deres faglige bidrag innebar evne til å forstå og til dels definere kriteriene de selv ble vurdert etter. Slik er det jo i dag også. Du rører sammen den faglige og administrative ledelsen og da må det jo bli tøys.

Poenget mitt var at når man skal ha universitet, trenger man universitetsdemokrati. Skal man ha utdanningsbutikk, trenger man fornøyde kunder og brukerundersøkelser. At det siste perspektivet er i ferd med å styrkes er en åpenbar tolkning av Underdals kronikk.

Beliga ligger forøvrig i Etiopia. Du kan lese mer om været der her, men jeg fant lite stoff om stemmeplikt: link

Jeg vet at du er flinkt til å formulere deg, Benny, ingenting galt i det. Og ærlig har du heldigvis alltid vært. Men min ærlighet som gammal traver i dette gamet er at jeg har fulgt mange års ulike ideer, forsøk og tiltak, uten å ha sett noen revolusjon i interessenivået. Mitt ærlige spørsmål er derfor om løsningene du forfekter fungerer bedre i 2006 enn de gjorde før?

Jeg er veldig usikker på hva du legger i begrepet "møter som føles mer
meningsfulle". Politikk bør baseres på fakta, ikke følelser. Min politiske
løsning ville jo som kjent være å skrelle bort alle resolusjonene som ikke
omhandler kalre studentsaker- de kan Blindern AUF og Den konservative
studentforening ta seg av. Vi skal legge forholdene til rette for en
mengde studenter og deres foreninger, men å mene noe på vegne av dem bør
vi kun gjøre når vi har et mandat til det. Det mener jeg at vi har når vi
styrer hva studentrepresentaner i ulike styrer og utvalg skal mene.

HAdde en fått dette klart avgrenset, ville vil fått et mer troverdig
studentdemokrati. Rent organisatorisk tror jeg ikke det er mulig å ta
andre grep enn enten å la parlamentet fortsette i samme spor, med detaljer
og nøyaktige planer på hvert enkelte møte - det er dette som skremmer
mange bort fra å gjøre enn innsats- eller å la parlamentet ta mer
prinsippielle avgjørelser, og så la AU-ene fylle ut detaljene. Ulempene er
jo at det av og til er detaljene som får engasjementet opp. Diskusjoen
burde vi i alle fall ta. Parlamentarisme-systemet, roterende møter og
annet snaks har jeg derimot liten tro på. Mitt første møte med parlamentet
var i 2003 da det satt utenfor UB og blafret med papirene og rett og slett
så utrolig kjedelig og forkomment ut. Selv om ca 6000 nye studenter tuslet
rundt på Blindern de dagene, var det Ifå som stoppet opp for å høre.

Jeg er uenig i at undersøkelser er bizzniss og at den eneste sanne form
for brukermedvirkning er resolusjoner i parlament og ting. Undersøkelsene
er faktisk en langt større kanal for å få studenter til å si hva de mener
om ulike ting. Det store problemet er todelt; at de ansatte og deres
venner avfeier systemet som "byråkratisk" ('herregud, det er jo skjema og
rapporter og vanskelige ting - slikt liker en ikke på et universitet'), og
at ledelse (og ansatte) peker på de store talle av ganske fornøyde
studenter sim sier "UiO er OK", og tror at de kan hvile på sine laurbær.
Da overser en de som virkelig trenger hjelp, men som faktisk har
utfordringer.

Men mottiltaket til dette er også toleddet; offentlighet av rapportene -
slik det blant annet skal gjøres gjennom egne nettsider for ulike planer
og rapporter i kvalitetssikringssystemet - samt at alle på institusjonen
sørger for at studentenes stemme blir hørt og lagt vekt på. Da kan vi selv
lese undersøkelsene, og bruke faktaene mot institusjonen når den setter
seg på bakbeina. Husk Benny at vi kun kontrollerer 20% av stemmene i
maktorganene ved UiO. Med fakta bak kravene, kan vi bli tatt mer seriøst
av de 80% andre. Får en til det - mot de ansattes klagerop - har en tvert
imot fått et studentvenlig system med langt lavere terskel ennd et
demokratiet som du og jeg tilhører, Benjamin. Jeg ser derfor
spørreskjemaene som en UTVIDELSE av demokratiet, ikke som en forderving.

Spørsmålet må jo bli; hvorfor er det slik at det bare er de akademiske
toppborgerne - de vitenskaplige ansatte - som skal få lov til å
karakterfeste prestasjonene til sine laverere rangerte medborgere-
studentene. Burde ikke vi studenter ha en viss rett til både og bestemme
gjennom de demorkatiske organene og til å vurdere vår egen situassjon
gjennom sprreundersøkelser? Jeg har alltid ment ja, og verdsetter da
professorer som trosser sine mer bakstreverske kolelger, og blant annet
ber studentene evaluere udnervisningen pr nett, og som setter ned en egen
ealueringsgruppe - valgt på måfå.

Du sier jeg blander sammen det administrative og det faglige. Selvsagt
gjør jeg det. Tror du ikke at organiseringen av studiet har noe som helst
med hva en får ut av det, Benny? Det er jo strålende; da kan jo
Venstrealliansen slutte å klage på kvalitetsreformen - den var jo en
adminsitrativ reform, ikke sant?

Beliga ser ut som et varmt sted som er litt for langt unna. Vi får i
stedet erstatte stedet med en god, gammaldags opphetet debatt. På gjenhør!

Ny runde i debatten! Svar på Siggys utfordringer følger:

1) Jeg kan ikke vite om løsningene funker bedre i 2006 enn de gjorde før. Men jeg mistenker at når man tidligere har prøvd seg med åpne møter, oppsøkende virksomhet etc. har man ikke gått særlig helhjerta inn for det. Resultatene står i forhold til innsatsen.

2) "Føles meningsfulle" er ment nogenlunde synonymt med "motiverende, engasjerende". Den 45-60 minutter lange administrasjons- og formaliarunden i begynnelsen av hvert parlamentsmøte har nesten knust flere drevne (ikke-student-) politikere jeg har dratt med meg på møter. Tilsvarende demotiverende er de evinnelige debattene over temaet "har vi egentlig mandat til å mene noe om dette". Vi er valgt for å representere studentene. Punktum. For min del innebærer det et mandat til å uttale seg på vegne av studentene også i saker som ikke er umiddelbart student-relevante. De som er uenige kan la være å stemme på meg.

(for spesielt interesserte kan jeg nevne at selv om det nye valgreglementet til Studentparlamentet formelt sett ikke tillater strykninger, kan man likevel stryke folk ved å stemme på en annen liste og deretter føre opp et antall "slengere" (selvfølgelig ikke inkludert den du vil stryke) fra den lista man ønsker å stryke noen fra som stemmer overens med det antall representanter som skal velges fra fakultetet, og presto - så har du strøket vedkommende)

Slik jeg ser det innebærer ditt forslag om å "skrelle" bort alt som ikke er "umiddelbart studentrelevant" (hva skal vi nå egentlig legge i det?) et mye mer teknokratisk organ som flere studenter vil få problemer med å identifisere seg med. Studentdemokratiet på universitetene er bygd opp slik at de forskjellige nivåene har ulike oppgaver. Studentparlamentet skal jobbe med de store perspektivene. Skal det få til det på en god måte må det også få rom til å definere sin egen rolle.

3) Du tøyser delvis bort det jeg mener er en helt legitim innvending mot en tendens til å redusere kvaliteten på kommunikasjonen mellom universitet og student. Når UiO er riktig heldig svarer rundt 30% av studentene på undersøkelsene de sender ut, og for å oppnå det bruker UiO byråer som sender brev i posten og lodder bort iPods og gir penger til Røde Kors for hvert svar de får inn for å samle inn infoen. Tenk om de hadde gitt oss de samme ressursene til å drive valgkamp og gjort det like enkelt å stemme som det er å besvare brukerundersøkelsene. Da tror jeg oppslutninga om valget hadde vært høyere enn 10%.

I stedet for - det er mulig at jeg er vel pessimistisk nå, men bedre føre var - ser vi tendenser til at universitetsledelsen finner unnskyldninger for å ikke ta de studenttillitsvalgte på alvor. Som f.eks. diskrepanser mellom resultatene av undersøkelser og politikken som de studenttillitsvalgte fremmer.

Jeg mener helt alvorlig at dialogen med studenttillitsvalgte, som kan respondere, tolke spørsmål og være med på å utforme premissene i diskusjoner er langt mer verdt å lytte til, selv om de bare har 10% av studentenes stemmer i ryggen, enn den enveiskommunikasjonen brukerundersøkelsene innebærer. Sistnevnte kan gjerne brukes som et supplement. Men hvis du leser Underdals kronikk, er ikke supplement det første jeg tenker på når jeg ser hans omtaler av brukerundersøkelser. Poenget er ikke at undersøkelsene i seg selv forderver - fordervelsen består i at de tillegges for mye vekt på bekostning av noe annet.

Undersøkelser som gjennomføres på hele universitetet er også noe helt annet enn enkelte professorers prisverdige innsats for å styrke fagkritikken blant studentene. Der sistnevnte er et resultat av et personlig (og sikkert også altruistisk) ønske om å heve kvaliteten på egen undervisning, kan førstnevnte bare ha et formål: å legge grunnlag for dimensjonering av undervisningstilbudet. Jeg tror dette er et nullsumspill. En av ledelsens informasjonskilder vil få primærvekt - spør du meg er det en skandale om det ikke er tillitsmannsapparatet. Og undersøkelsene er ikke en kanal for å si hva du mener om ting. De er en kanal hvor ledelsen/administrasjonen får svar på sine spørsmål. Før de studenttillitsvalgte får være med på å bestemme hvilke spørsmål som skal stilles (og hvorfor) er undersøkelsene langt på vei en trussel mot studentenes mulighet til å påvirke systemet innafra - det vlir litt som å kunne stemme ved stortingsvalg, men faktisk ikke ha lov til å stille til valg selv.

4) Du blander fremdeles sammen faglige og administrative aspekte ved universitetsledelsen. De undersøkelsene du refererer til, såvidt jeg forstår deg, er fag/emneevalueringer. De er viktige og selvfølgelige og jeg har aldri vært mot dem. Spørsmålsstillerne der er professorer, og motivasjonen deres er enten et ønske om å kunne tilby bedre undervisning i neste omgang, eller å slippe pes fra administrasjonen hvis de unnlater å utføre sin evalueringsplikt. Jeg håper, tror og mener basert på personlig erfaring at førstnevnte er det vanligste. De undersøkelsene jeg er imot bli iverksatt på fakultets- eller sentralt nivå og har til hensikt å skaffe administrasjonen strategisk økonomisk informasjon som den kan bruke for å optimalisere driften i henhold til kunnskapsdepartementets bevilgningskriterier og sekundært å bidra til å øke fornøydhetsindikatorene til studentene, fordi det gir god sekundærmarkedsføring. Disse organisasjonsleddene tenker økonomi. Men det økonomiske rammeverket mangler evnen til å tilpasse seg den menneskelige dimensjonen. Hvor er det positive i det? Hvordan styrker det demokratiet? Hvilke oppgaver løser det som ikke studentutvalgene eller Studentparlamentet kan løse? Jeg mener man må ta utgangspunkt i politikken, for så å tilpasse den de økonomiske rammebetingelsene. Ikke omvendt. Og dét er det dette handler om for meg.

Jeg er enig med deg når du skriver at vi bør få være med på å definere kriteriene vi skal måles etter. Gjennom de ulike enhetenes faglige organer, representert på bakgrunn av demokratiske valg. Uproblematisk.

5) Siggy, spar meg. Kvalitetsreformen var en dyptgripende faglig reform - og ut i fra svaret jeg får av deg på dette området virker det som om vi diskuterer litt forskjellige ting. Da jeg skrev "fag" mente jeg like mye fysisk arbeidsmiljø og obligatorisk undervisning som pensumlitteratur. Like mye økonomistyring og fagdimensjonering som eksamensform. I begge tilfellene nevner jeg de administrative oppgavene først og de faglige sist. Problemet med Kvalitetsreformen er at siden den overførte så mye (økonomi-) makt fra faglige til administrative beslutningsorganer gav den administrasjonen makt over fagenes utforming. Gid det var så vel som du skriver, at alt vi hadde å kjempe mot var "bakstreverske professorer". Slik jeg ser det er det heller slik at vi nå står opp i mot et system som tillater pengestrømmene å styre utviklinga av det faglige tilbudet. Det er mye verre! Rikspolitikerne har ved å definere "objektive" kriterier for finansiering fratatt universitetssamfunnene frihet og tillit de før i noen grad hadde (men aldri i tilstrekkelig grad, derfor er jeg ikke nostalgisk) - og definitivt bør få - til å utforme det faglige tilbudet på sine egne premisser. I den prosessen håper jeg studentene kan få spille en vesentlig rolle - om vi noen gang kommer dit - det vil si til finansieringsmodell basert på frihet og tillit innafor langsiktige rammebevilgninger.

Dette ble fryktelig langt. Kameratslig hilsen
Benjamin Endré Jonsrud

Langt er godt i min verden. Det er noen som mener at det er en skade som skjedde da en betalte juristene på 1600-tallet per ord de skrev.

Jeg er veldig enig i veldig mye av det du skriver, men kan likvel ikke få meg helt til å bukke og si takk for kritikken.

Den første faktaet vi må ha klart er at du blander sammen fag og adminsitrasjon - igjen. Finansieringssystemet og ledelsesreformen var tillegg til kvalitetsreformen, ikke en del av den. I tillegg var inføringen av enhetlig ledelse (det vil si at fakulets- og instituttadministrasjonen står under de faglig utpekte/valgte dekanene, ikke direkte under UiO sentralledelse) støttet av et flertall i de styrende organene. Benjamin er lite glad for at disse styrende organene har samfunnsinteresser representert, mens jeg mener det helt klart er en styrke, fordi professorene vitterlig er noget bakstreverske. På mitt fakultet er den sentrale kampsaken deres hvilket kontor de skal ha, og i likestillingskampen har de gamle gubbene spilt fullstendig fallitt. De eksterne har heldigvis, sammen med studetner og progressive krefter internt ved UiO, jobbet for å endre dette, selv om det er langt igjen.

Kvalitetssikringssystemet har blitt kraftig motarbeidet av de ansatte - jeg har vært på nok møter der de sukker høylytt over å måtte gå til noe så uhyrlig og tungvint som å spørre studentene om hva de mener om fag, undervisning og fasilitetene rundt studiene(Benny - er adminsitrasjonen slem og lesesalen full av asbest hjelper det lite for læringen at professoren er kjempeflik, faglig og pedagogisk. Alt henger sammen med alt.).

Det de reagerte aller mest på var forsøk på ordninger der evalueringer skulle gå fra den enkelte underviser og videre i systemet. Slikt brøt etter deres syn den hellige tilliten mellom student og lærer, og administrasjonen skulle i alle fall ikke få innsyn i hva studentene mente om dem! Jeg syns dette er gammeldags og bakstreversk. Problemet blir dersom adminstrasjonen tilbakeviser våre påstander, og slår i bordet med tall og beregninger som "beviser" deres syn. Det er derfor vi trenger systemer som sender evalueringer forbi professornivået, og gjør de tilgjengelige, slik at alle studenter kan sjekke disse selv, og at vi tillitsvalgte på alle nivåer kan få innblikk i hva som foregår. Derfor trenger vi også studentpolitikere som kan konsentrere seg med det de skal konsentrere seg om - studentpolitikk i høyere utdanning. Dersom du er imot invasjonen i Irak; javel, da har du full mulighet til å bli med i Blindern Fred. Syns du Erna er ei jerngrepa dame, bli med i Det konservative studentersamfund. De er veldig flinke til å vedta resolusjoner og holde møter, og representerer studenter som vil noe. Vi bør konsentrere oss om de sakene som berører oss som studenter.

Til formaliarunden Benny, så kan jeg som kontrolkomitepamp bare si meg helt enig. Det er alt for mye flisespikkeri i verden. Og en av de mest irriterende flisespikkeriforsalgene er de om avstemning ved navneopprop, som tar langt mer tid enn en normal håndsopprekning. Merkelig nok er det stort sett du Benny som kommer med slike forslag, så jeg regner med at det ikke blir noen endring på det punktet.

Ikke fullt så langt som ditt, Benny, men likevel av passe lengde.

Med vennlig hilsen

Sigurd K. Berg

Hei igjen Siggy

Nå tror jeg vi har fått fram en del av de tingene vi virkelig er uenige om. Hvis jeg skal være litt frekk må jeg si at du bekrefter noen av mine fordommer om sosialdemokrater som systemlojale og sentralistiske i det siste innlegget ditt.

Jeg skal gladelig innrømme at jeg ikke har vært studentpolitiker lenge nok til at jeg kjenner betegnelsene som ble brukt på alle deler av kvalitetsreformen. Jeg er klar over at ledelsesmodellen er en separat del som kom inn senere. Jeg må imidlertid si at jeg ser på ledelsesreformen som en forløsning av spenningen mellom faglig og administrativ ledelse som finansieringssystemet førte med seg. Og å skille kvalitetsreformen fra finansieringsreformen er meningsløst, selv om de to formelt sett er to forskjellige reformer.

I førstnevnte stykkes fagene opp i småemner, grader og karaktersystem normaliseres. Dette gjør den faglige ”outputen” lettere å måle, og vips har man når reform nummer to om finansiering blir innført lagt det fancy, moderne ledelses- og forvaltningsprinsippet om ”accountability” til grunn for styring og finansiering av høyere utdanning (”accountability” betyr grovt sagt at økonomisk innsats skal gi resultater man kan skrive i et regnskap). Hvem har ansvar for institusjonenes økonomi? Administrasjonen, selvfølgelig. Dermed får den et insentiv til å blande seg i organiseringa av det faglige opplegget. Kombinér med enhetlig ledelse, og hey presto: Du har det instrumentelle universitet, der kunnskaps-”produksjonen” er verdifull bare i den grad den kan måles og godtgjøres økonomisk (for øvrig sist synliggjort i det jeg håper var en aprilspøk, men som dessverre er temmelig plausibelt, nemlig forslaget om å gi universitetene penger for hver gang en professor sier noe på TV – man må jo kvantifisere formidlingsoppgavene også, må vite). ”Accountability” er et erkesentralistisk prinsipp, og det ødelegger det tillitsbaserte systemet jeg ønsker meg.

Ingen i sosialdemokratene har noen gang tatt avstand fra denne måten å organisere universitetet på (systemlojale som de er), og med respekt å melde må jeg si at det å kalle den nåværende eksterne representasjonen i universitetsstyret for ”samfunnsinteresser” (du kan lese hvem de er her link) ikke henger på greip. Alle de eksterne representantene er utvilsomt dyktige folk, men de har samlet sett en politisk slagside som ikke ligner grisen, og representerer et ganske snevert sjikt av samfunnet, spør du meg (husk på at varaene bare er til pynt).

Synet ditt på de vitenskapelig ansatte synes jeg er trist. Du skjærer alle over en kam og kaller dem bakstreverske. Jeg skjønner at dere har noen ekstreme folk nede på jussen, men jeg kjenner ikke igjen de instituttene jeg har hatt noe med å gjøre i det bildet du tegner opp. Det er også et underkommunisert faktum at kvalitets- og finansieringsreformene har bundet opp vitenskapelig personales arbeidstid i administrativt arbeid (rapportering, pengesøknader osv.) på en helt ny måte. Dermed får lærekreftene våre mindre tid til både forskning og undervisning. Vi skal ha evaluering, men må vi ha et evalueringssystem som tapper lærekreftene våre for overskuddet de skal bruke på oss? Jeg synes godt vi kan ha trivsels- og læringsutbytteundersøkelser, men de må være et verktøy for dialogen mellom studenter, vitenskapelig ansatte og administrasjon, ikke et instrument for én av partene. For øvrig: ja, det finnes vitenskapelig ansatte som ser på undervisning som noe dritt, men de tilhører etter min erfaring en marginal gruppe.

Jeg ønsker et universitet der studentene blir møtt som deltakere og individer, og der de faglige rammene defineres av dem som driver med fag – ikke med penger og papir. Skal vi få det, mener jeg at man må gå radikalt til verks og angripe finansieringsmodellen. Der finner vi ikke våre allierte blant blå- og rosaskjortene fra NHO, men blant de ansatte.

Det er et fiffig retorisk grep å koble dette opp mot at vi visstnok ikke har tid til å diskutere slike ting i Studentparlamentet på grunn av ”våre” evinnelige resolusjoner. Det blir likevel ikke sant av den grunn. Studentene ved UiO har bare ett representativt organ, vi går til valg på å representere dem med en bredere visjon for samfunnet: end of story for min del. Når studenter i Frankrike kjemper for sine rettigheter i arbeidslivet eller studenter i Irak får bomber i hodet føles det temmelig irrelevant om det berører meg som student eller menneske.

Før du kritiserer forslagene om avstemning ved navneopprop må du se på hva som er resultatet av dem. Det er en av få mekanismer vi har til rådighet i studentpolitikken som får representantene til å skjønne at de kan bli stilt til ansvar offentlig for stemmegivningen sin. Jeg har ofte blitt overrasket over utfallet av disse voteringene, særlig i valgkamptider. Innfør gjerne mentometerknapper med automatisk referatføring av delegatenes stemmeavgivning, men inntil da forbeholder jeg meg retten til å spørre forsamlingene en gang hvert tredje møte om de virkelig kan stå til rette for meningen sin i en gitt sak – det tar som regel bare tre minutter.

Kameratslig hilsen
Benjamin E. Jonsrud

Heihei, Benny!

"du bekrefter noen av mine fordommer om sosialdemokrater som systemlojale og sentralistiske i det siste innlegget ditt.

jeg trodde dette var gode saker selv på den ekstreme venstresiden. Det var i alle fall sånn da dere var veldig glade i Politbyrået i diverse knallrøde land rundtomkring:-)For ordens skyld; dette innlegget er ikke "vasket" av Det store Sentralstyret i Sosialdemokratene, og jeg antar at dine innlegg heller ikke underkastes VA-allmøtenes nådeløse blikk, B.

Sorry den, kunne ikke dy meg, siden det er første gang jeg får kritikk fra venstre for å være for venstrevridd...Over til det seriøse:

Det er ikke målbarheten som gjorde at en omstrukturerte til emner i studieprogrammer, Benny. Det var evnen til å sette sammen flere tverrfaglige grader, og la studente velge frie emner som gjorde at en innførte dette. Slik var det ikke før. I dag har mitt fakultet, jussen, ikke bare som oppdrag å gi utdanning til jusstudenter, men tilbyr emner til programmer som statsvitenskap, offentlig administrasjon, internasjonal politikk osv. Moduleringen ahr gjort dette mulig. At du vil reversere dette, mener jeg er uheldig.

Jeg er litt ening med deg i at vi slettes ikke burde ha noen av de eksterne representatene vi har i dag. Chaffey ble derimot utnevnt mens han var SV-er, og så snudde han fullstendig da han begynte i næringslivet, den nissen. Clemet utnevnte i sin tid de nåværende representantene - men dersom venstresiden holder på regjeringsmakta (det vil egentlig si at dagens forskninsminsiter burde sparkes, men det kan vi la ligge)kan vi få skikkelige folk. Og tross alt; når ble næringslivet ikke en del av "samfunnet", Benny. Sist jeg sjekket, var det svært mange ferdige kandidater som begynte i det private etter studiene.

Vi ahr ekstreme folk på jussen ja. Det er sant. Men de bildene jeg gav, var basert på Blinderns ansatte, som jeg har møtt. Det er virkelig mange flotte forskere der ute, og en god del av dem er ypperlige undervisere og formidlere i tillegg - i mine øyne den ypperlige akademiker. Men når debatten om nivåsenkning pga "massenes inntog" på UiO ender opp i forslag om å skille ut all laveregradsutdanning i et eget bachelorfakultet (Uniforum 2002: link&del=uniforum). Argumentasjonen til Gundersen er "antybyråkrati", men vi aner nok en viss nesa i været over disse understudentene. En jeg kjenner sa at hun på lavere grad konsekvent ble omtalt som student. Da hun begynte på master, ble hun møtt som "forsker" av lærerne. Slik forskjellstankegang burde få det til å krølle seg for enhver bevisst venstresidetilhenger.

Til det siste, om tidsbruken og formaliahysteriet. Du mener vel virkelig ikke at ditt formaliapirk er bedre enn alle andres formaliapirk? Da er vi jo like langt, siden vi har ganske mange mennesker og fraksjoner i parlamentet (og etter valget sannsynligvis flere, ganske så kamplystne og...). Enten får alle fire på krava, ellers fortsetter vi nok dessverre i samme leia.

Sentralistisk og system-(unntatt navneopprop-avstemning)tro hilsen

Sigurd K. Berg

Hei Siggy

Du tar faktisk feil. En av de tingene som skiller sosialdemokrater og sosialister er at sistnevnte generelt forfekter en kritisk analyse av sentralisert makt og staten. Som institusjon er staten ofte et middel til akkumulasjon av kulturell kapital, og maktsentralisering er det motsatte av demokrati. Kommunist-stempelet ditt kan du vifte med et annet sted. Jeg mener derfor at det er totalt misforstått når du sier at jeg kritiserer deg for å være for venstrevridd. Jeg tilhører fremdeles den beste venstresida :-)

Dersom det er sant som du sier at hensikten med kvalitetsreformen primært var å øke studiestrukturens fleksibilitet må det være et av verdenshistoriens mest underkommuniserte fakta. Det virker også litt naivt og/eller navlebeskuende å forfekte et slikt syn, og jeg fastholder min analyse om at en av primærmotivasjonene for reformen var ønske om "accountability" i sektoren, noe som også passer godt med Stoltenberg I-regjeringas øvrige politiske agenda. Jeg kan ikke se at du tilbakeviser den.

Det finnes helt klart positive aspekter ved reformen, og du nevner noen. Økt fleksibilitet i fagsammensetning på noen områder har likevel blitt kompensert med redusert fleksibilitet på andre områder (enhver som har forsøkt å sette sammen en grad på HF/SV erfarer at valgmulighetene egentlig ikke er så store) og økte krav til obligatorisk oppmøte, studierett betinga av progresjon osv. har ført til en negativ utvikling i forhold til fleksibilitet for studentene. Staten har imidlertid lykkes i å øke gjennomstrømningshastigheten og gjøre universitetet mer formbart for det private næringslivets behov.

Jeg har ikke sagt at jeg vil reversere moduleringa av fagene, selv om jeg tror det ville være bra å gjøre det på enkelte områder. På mitt eget studium, farmasi, har man samlet tidligere moduler i tverrfaglige emner, og det har etter min mening vært en dårlig løsning. Det jeg i første rekke vil til livs ved kvalitetsreformen er finansieringsmodellen og tvangsregimene.

Når det gjelder de eksterne styrerepresentantene er min største innvending mot dem at de ikke har noen tilknytning til universitetet, at de avgjørelsene de fatter ikke påvirker deres egen (eller deres gruppes) hverdag, og at de dermed ikke i tilstrekkelig grad er ansvarliggjort (bortsett fra i forhold til sine CVer og gjeldende organisatorisk mote, som for tida er veldig new public management). De perspektivene de eksterne er ment å bidra med kunne kan ivaretas ved å gjennomføre undersøkelser eller innhente uttalelser. Vi trenger vel ikke la EU få mer enn en tredjedel av ministrene i regjeringa selv om de er vår viktigste handelspartner?

Ja, Gundersens uttalelse er kjip. Erfaringene til venninna di er jeg ikke så sikker på hvordan jeg skal tolke, men dersom det er tilfelle at en bestått bachelorgrad er det som gjør deg til en fullverdig deltaker ved universitetet i noens øyne, er det et uttrykk for en utillatelig arroganse. Men derfra til professorhat? Du bør lese det du har skrevet tidligere, noen av generaliseringene dine er virkelig grove. Jeg mener at det underliggende problemet her består i at bevilgningene til universitetet ikke har økt i takt med økninga i studentmassen.

Jeg tydeliggjorde kanskje ikke dette tilstrekkelig sist gang: Navneopprop er ikke formaliapirk, det er et politisk virkemiddel, og har i visse tilfeller store konsekvenser for stemmeavgivninga. Diskusjoner om hvorvidt man har mandat til å diskutere en sak tar som regel avsindig mye lenger tid og er 59 hakk mer flisespikkende enn den relativt kjapt unnagjorte gjennomgangen av hvert enkelt delegats stemme.

Nok for denne gang. På gjensyn.

Mkh
Benjamin E. Jonsrud