Studentpolitikerne leter i høst etter nye mål for utdanningspolitikken. Kronikkforfatteren etterlyser innspill fra den jevne student.

Sigurd K. Berg (Sosialdemokratene), leder av utdannings– og studiekomiteen i Studentparlamentet.

Min jobb er å lede en komité, Studentparlamentets tenkesmie (”nynorsk” for Think tank) i utdanningssaker. Og nå etter reformen forsøker vi å smi noen tanker om hvordan fremtidens universitet ser ut. Og det hadde vært litt kult om du hadde sagt hva du mente. Det er jo tross alt du som går her.

For det første. Hva er viktigst: at alle skal få en sjanse til å komme inn, eller at de som allerede er her får en god utdanning? I år var det en drøss med søkere som ikke slapp inn. Flere søkere gir høyere inntaksgrenser. På profesjonsstudiene kan det nok være lurt med en regulert inntakskvote. Men på allmennfakultetene burde en kanskje ha flere plasser. Der det er stor søkning, bør kapasiteten økes. Men hva om det fører til at det blir få forskere fordelt på mange studenter? Da blir etter hvert forskningen så minimal at studentene ikke får undervisere som driver på med forskning. Og det er jo nettopp det som er poenget med Universitetet; nyoppdagelsene flyter rett fra labben til forelesninger og seminar. Hvordan skal vi få myndighetene til å åpne pengesekken og skjønne at å utdanne unge mennesker er et samfunnsansvar?

I dag er hovedmålet å skape et godt studiemiljø. Nå foreslår universitetsledelsen at det skal være litt annerledes; det er kvaliteten på kandidaten som er det sentrale. Ledelsen mener at Universitetet skal gjøre mye for at en kandidat fra Universitetet i Oslo (UiO) blir kjent som en fremragende kvalitetskandidat. UiO er i dag det tredje beste universitetet i Norden, og ligger høyt internasjonalt sett, ifølge internasjonal statistikk sitert i avisene. Studentpolitikerne har fornuftig nok reagert på fokusskiftet, og fått med seg ledelsen på at en ikke må miste fokuset på læringsmiljøet, siden det skaper studenter som trives og vil gå på UiO. Men allikevel er en enige om at ”sluttproduktets” kvalitet er viktig. Men hva anser studentene selv som kvalitet på en kandidat: Er det evnen til kritisk tenkning, eller at en kan mange teorier?

Man snakker ofte om at Universitetets samfunnsansvar. Vi har iallfall som oppgave å forske, holde kunnskap ved like, og spre kunnskap, både gjennom å utdanne mennesker, spre forskning til andre fagmiljøer og å formidle til allmennheten. Men hvor langt strekker det ansvaret seg? I dag har man innført en ordning der staten gir penger til universitetene etter hvor mange studiepoeng studentene tar – det er derfor de vil ha oss fortest mulig ut igjen– og hvor mange ganger forskerne publiserer i anerkjente tidsskrifter i tillegg til en fast grunnpott. Men har denne ordningen ført til at Universitetet tenker mer på å produsere kandidater og artikler enn å ta vare på andre hensyn? Og bør vi da gjøre det, eller skal vi si at siden vi ikke får betalt så er det ikke vårt ansvar? Burde vi for eksempel be staten ta over ansvaret for vikingskipene på Bygdøy, som Universitetet snart skal flytte?

Rent kjønnsmessig er rekrutteringen nå ganske god, med balanse på de fleste områder. Derimot har Matematisk–naturvitenskapelig fakultet fremdeles flere programmer med et jenteunderskudd. Men hva med områder hvor menn er underrepresentert? Skal vi være like sterk forkjemper for tiltak for å rekruttere menn til disse? Er mannspoeng en mulighet vi vil bruke? For minoriteter er det nå et veldig godt arbeid i gang i forbindelse med MiFA (Minoriteter i fokus i akademia), men fremdeles er det en ganske lav andel studenter med minoritetsbakgrunn, og i tillegg er søkningen til humaniora og samfunnsfagene ekstra lav i denne gruppen. Og hva skal vi gjøre med det triste faktum at kun en av fem professorer er kvinner, og at minoritetene er godt representert – i tekniske jobber?

Hva vil du? Vi i Studentparlamentet tar gjerne imot ideer og meninger, og ser gjerne at folk kaster inn ett og annet leserinnlegg i Universitas. Kjør debatt!