Veiledning i tilfelle sosiologidebatt
Sosiologifaget er slett ikke maktesløst og modent for nedleggelse, hevder kronikkforfatteren.
;)
FOTO: Marius Nergård Pettersen
Ved sitt mangfold er sosiologien et av flere fag som både holder liv i dannelsen i en tid med stadig mer medieinfisert offentlighet.
Lars Mjøset, professor i sosiologi, Universitetet i Oslo
En anmelder har slaktet en liten bok publisert av en Oslo-sosiolog, og samtidig antydet at kanskje sosiologien i Norge som helhet burde legges ned. Dette er like saklig som å foreslå at man burde slutte å utgi skjønnlitteratur i Norge fordi en anmelder slakter en enkeltutgivelse av en eller annen forfatter. Anmeldelsen i Prosa omtaler knapt norsk sosiologi i sin helhet på mer enn et fåtalls linjer. Inntil anmelderen skriver et par artikler om norsk sosiologi som helhet, der han som andre evalueringsinstanser også tar høyde for det faktum at brorparten av dagens akademiske forskning publiseres som artikler i fagtidsskrifter, er det liten grunn til å ta hans slengbemerkninger som utgangspunkt for seriøs debatt.
Men hvis det nå skulle utfolde seg en debatt om norsk sosiologis tilstand og framtid, kan noen og enhver trenge veiledning. Siden sosiologi er det bredeste av samfunnsfagene preges det av stadig selvrefleksjon i form av interne debatter. Så internasjonalisert som den akademiske verden er så flyter disse debattene på tvers av landegrensene. Kartlegger vi disse debattene ser vi flere forskjellige kritikker som allerede er reist innad i faget.
La oss skille mellom tre hovedgrupper: Én gruppe mener at sosiologi skal følge regler som gjelder all vitenskap, regler som er best håndhevet i naturvitenskapen. En annen gruppe mener at sosiologi er et humanistisk fag, som går fram på samme vis som forskerne innenfor humaniora, hvis logikk er helt forskjellig fra naturvitenskapene. En tredje gruppe mener at sosiologien får slutte å sammenlikne seg med andre akademiske felter, og legge vekt på det særpreg som skiller samfunnsforskning fra både humaniora og naturvitenskap.
Den første gruppen mener at begge de to andre gruppene gir vitenskapeligheten på båten fordi de ikke baserer sin kunnskap verken på matematisk modellering eller på statistiske analyser av store datasett. Den andre gruppen mener at de to andre i sin empiriske orientering unnlater å behandle grunnlagsproblemene i samfunnsanalysen og er ute av stand til å gi en helhetlig analyse av det moderne samfunnets utviklingstrekk. Den tredje gruppen mener at de to andre på hvert sitt vis ligger under for en illusjon om teori på høyt nivå. Det fører til dekontekstualisering, en manglende evne til å analysere hvordan sosial interaksjon både på makro og mikronivå er situert i bestemte kontekster. Slik analyse må være kvalitativ, og teori må bygges gjennom sammenlikninger mellom faktiske situasjoner, ikke på abstrakte prinsipper.
Om vår anmelder ønsker å legge ned sosiologien kan han sikkert finne støttespillere som i hvert fall ønsker å bli kvitt to tredjedeler av faget. I Danmark førte langtidsvirkninger av studentopprøret til at det ene sosiologiske instituttet som var igjen ble nedlagt midt på 80-tallet. Men i dag er instituttet i København gjenopprettet og flere andre er kommet til. Forsøk på å legge ned sosiologien, eller strømlinjeforme den i en bestemt retning, synes ikke å ha ført noen vei hen noe sted i Norden.
Sosiologifaget, både her og i andre land, strir sikkert med mange av de samme problemene som andre akademiske samfunnsfag: knappe ressurser, publiserings- og evalueringspress i en situasjon med økende undervisningsbyrde. Men ved sitt mangfold er sosiologien et av flere fag som holder liv i dannelsen i en tid med stadig mer medieinfisert offentlighet. Den hjelper oss også med kunnskap som forsvarer velferdsstatens likhetsidealer i en verden herjet av nyliberale offensiver.
