Mens Stortinget behandler en ny §100 i grunnloven der ytringsfriheten kommer til å begrunnes i ”sannhetssøken”, diskuterer man i sannhetens skolegård om offentligheten her er rammet av ytringsvegring.

Espen Røsbak, leder i Studentersamfundet

Halvor Tretvolls utspill mot studentredaktørene (Universitas 18/08/04) maner ikke akkurat frem bildet av den frittalende og kritiske studentfiguren som er avsender i Studentparlamentets resolusjon om Palestina–konflikten fra forrige torsdag, eller som Filologens redaktør har drømt vått om i sine spalter tidligere i år.

Universitas kan ikke gå helt fri fra påstanden om at ytringsfriheten i vårt og liknende strøk først og fremst er ”retten til å gulpe opp uendelige mengder sludder” (Dagsavisen 22/08/04). Men analysen av en studentoffentlighet i forfall blir litt enkel. De siste års debatt om studentorganisasjoners politiske ytringer har gitt grunnlag for ytterligere refleksjon. I 2003 fikk Studentersamfundet og Studentparlamentet mye kritikk for sine Irak–resolusjoner, en kritikk som sistnevnte møter igjen etter Palestina–vedtaket. Vi kan ikke vedta noe på vegne av studentene, hevdes det. Vi knebler individets egen uttalerett med slike kollektive ytringer.

Forsvaret for individuelle ytringer som preger denne kritikken er naturligvis av det gode. ”Individets frie meningsdannelse” er en annen sentral begrunnelse for ytringsfriheten. Men autonomiprinsippet som ytringsfrihetskommisjonen har hevdet baserer seg på en oppfattelse av at det ”myndige menneske” kun er virksomt i møte med et kollektiv. En oslostudent vil føle ytringens risiko, ytringsfriheten som konkret realitet, når man en gang er buet ned fra Studentersamfundets gamle talerstol. Enkeltytringen blir effektiv først i møte med med andres mening.

I studentoffentligheten trenger vi institusjonelle ytringer for at individet skal få argumentere mot og være forbannet, som en produktiv hindring. Videre trenger vi institusjonelle ytringer for å få reell effekt av holdningene våre. Vår felles støtte til Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond (SAIH) er et bidrag til andre studenters ytringsfrihet. Tier–nekt er egoistisk, og man burde være ærlige på at tierne er obligatoriske. Det er nemlig greit. Så får vi heller bære over med SAIHs litt klønete omgang med TellHim–kampanjen.

Vi trenger institusjonelle ytringer for å bygge en offentlighet. Sterke redaksjoner kan skape debatt og bygge nettverk. Så langt følger jeg kritikken. Men ytringer er også annet enn intellektuelle standpunkter. Ytringer er teater, musikk, en skål og tåpelige artikler om Bunnpris. For mange er ”studentoffentligheten” først og fremst en mulighet til å gi uttrykk for sin egen identitet innenfor og ovenfor studentkollektivet.

Aktiviteten på Studentersamfundet beviser at den brede studentoffentligheten ikke forfaller. Og selv om det skulle være slik en kritiker sa, at ”Studentersamfundet er eksperter på studentaktiviteter, ikke på internasjonal politikk” (Universitas 12/03/03) vil jeg håpe at også vi finner en plikt i den politiske ytringen om det virker nødvendig for vårt samfunns skyld.