Studenter og ansatte bør få vite noe om rektorkandidatenes forskningspolitikk.

2005-09-14

Haakon Breien Benestad, professor i medisin og prorektor-kandidat for Geir Ellingsrud

Mens debatten om rektorvalget ved UiO gikk i Aftenposten, ble det beklaget at Universitetets kontakt med næringslivet knapt er nevnt i rektorkandidatenes valgprogrammer. Studenter og ansatte bør få vite noe om kandidatenes FoU-synspunkter.

1. Innovasjon: UiO har etablert Birkeland Innovasjon AS som skal ta seg av kommersialisering av ansattes oppfinnelser. «Birkeland» arrangerer seminarer hvert år for å åpne forskernes øyne for kommersialiseringsmuligheter som måtte finnes. «Birkeland» hjelper til med å finne lisenstakere, arbeider mot patenteringskontorer i inn- og utland og forsøker å skaffe «såkornmidler». De kan bistå med å starte en bedrift, gi stipendier til å prøve ut gode idéer og hjelpe til med å søke om støtte fra Forskningsrådet eller EU. «Birkeland» samarbeider tett med bl.a. forskningsadministrativ avdeling ved UiO, Gründerskolen og Forskningsparken. Gründerskolen har opprettet en mastergrad i entreprenørskap. Det er lagt inn en forelesning om innovasjon i det obligatoriske doktorgradskurset for medisin- og odontologi-kandidater. Det forhandles om dannelsen av nye sentre for fremragende innovasjon (SFI), og forskningsmeldingen (Stortingsmelding nr. 20) lanserer en nærings-ph.d., altså en doktorgradsordning mellom universitet og næringsliv.

2. Grunnforskning: Rektorkandidat Walløe imøtegikk innvendingene fra næringslivshold (Aftenposten, 19/7), blant annet ved å peke på sitt eget samarbeid med industrien i konstruksjonen av en blodstrømsmåler, som begynte i 1970-årene. Det Walløe også kunne ha nevnt, er flere nyere kommersialiserings-suksesser fra det basalmedisinske institutt vi begge er ansatt ved. Ett eksempel er en metode til å bringe arvestoff, DNA, inn i muskelceller ved hjelp av elektriske støt, et annet er etableringen av en transgen musestamme, der hvite blodceller lyser opp, som morild, når musene utsettes for infeksjon. Begge metodene sprang ut fra doktorgradsstudier innen typisk grunnforskning.

Poengene er: 1. Grunnforskning kan lede til svært nyttige resultater, selv om man opprinnelig ikke var klar over slike muligheter. Vitenskapshistorien er full av eksempler på dette. Teoretiske studier med patenter som et tilfeldig biprodukt har vært vanlig i hvert fall siden lord Kelvins tid, det vil si de siste 150 år. Tar vi bort grunnforsknings-basis for moderne liv, blir vi stående ute - nakne, kalde, sultne og uten mobiltelefon!

2. Den ene oppfinneren nevnt ovenfor, sitter nå i San Diego: Trening i grunnforskning kan være et godt rekrutteringsgrunnlag for entreprenører og ledere innen næringslivet. Vårt institutt har også rekruttert direktører innen departement og direktorat, og doktorgradsarbeidene deres, om nerveceller og rottelunger, var slett ikke bortkastet med tanke på deres videre karriere.

Det er fint å være til nytte - ingen har vel noe imot det? Men grunnforskning - nysgjerrighetsdrevet forskning - skal og må være en hovedsak for universitetene. Det er min påstand at ingenting slår grunnforskning som intellektuelt treningsfelt; den analytiske og kreative virksomheten, med spesiell perfeksjonering i skriftlig og muntlig kommunikasjon, gir utdannelse så vel som dannelse.

3. Uheldige bivirkninger. Mulige bivirkninger ved innovasjonsvirksomheten, konsekvenser som man helst vil unngå, ble påpekt allerede på 1980-tallet av en gruppe amerikanske universitets-presidenter: «Professors’ relationships with commercial firms should not be allowed to interfere with their overriding obligation to the university to fulfill their primary responsibilities of teaching and research.». Redaktøren av tidsskriftet Science, Donald Kennedy, stiller i boken Academic Duty spørsmål om rettferdig ressursfordeling. Hvis universitetet investerer i patentering og kommersialisering og noe av denne virksomheten blir svært innbringende for universitetet - hvordan sikrer man da en rettferdig allokering av ressurser (i Universitetet i Oslos tilfelle fra Utdannings- og forskningsdepartementet til for eksempel de humanistiske miljøene)?

Som så ofte ellers må man også her finne en god balanse mellom flere hensyn.