Kronikkforfatteren utdyper sin kritikk av trivialiseringen av den norske studentoffentligheten.

Halvor Finess Tretvoll

I Filologens debatt om tilstanden i studentmediene skrev jeg om redaktørenes ansvar for å skape overraskende, dyptpløyende og utfordrende studentpublikasjoner (Filologen 2/2004). Studentredaktørene kan ikke gjemme seg bak bortforklaringer om «kvalitetsreform», «dalende studentengasjement» eller Universitas\' egen variant: «Vi må nå alle – hele tiden».

Dette fikk André Larsen Avelin til å utbryte i forrige ukes kulturkommentar: Halvor Finess Tretvoll går «langt for å redusere et komplekst problem til et spørsmål om enkeltpersoner. I sin polemikk gjør han overraskende feilgrep ved å avfeie all institusjons– og systemkritikk som »redaktørenes ansvarsfraskrivelse«, og samtidig avvise en mulig negativ sammenheng mellom Masseuniversitetet og situasjonen i studentoffentligheten.»

Man skulle nesten tro fanden hadde forsøkt seg på bibelen. Jeg er enig med Larsen Avelin i at overgangen fra eliteuniversitet til masseuniversitet har konsekvenser for universitetskulturen. Slike faktorer kan sågar ha noe å si for studentoffentligheten. «Det kan være noe i disse forklaringene – det er ikke dét,» skriver jeg. Men så fortsetter jeg: «For vår del er imidlertid poenget: Redaktørene kan ikke unnskylde seg på denne måten. De får heller ta utfordringen enn å bruke slike tilslørende strategier.»

I spaltene må studentredaktørene gjerne hamre løs på kvalitetsreformen og drøfte hva det vil si at UiO er et masseuniversitet, men man må ikke la dette bli ideologiske bortforklaringer i debatten om hva som skal til for å gjøre studentoffentligheten bedre. Forskjellen mellom eliteuniversitetet og masseuniversitetet er ikke så himmelvid at det ikke lenger finnes nok gode skribenter og lesere til å opprettholde en god studentoffentlighet. Man kan til og med spørre om de ikke har blitt flere.

Når studentoffentligheten likevel forfaller, skyldes det like mye at studentredaktørene ikke lenger tør å la noe stå på spill. De tør ikke kaste seg inn i vår tids brennende spørsmål og innta kontroversielle standpunkter. Det er et patetisk intellektuelt ambisjonsnivå her – hos redaktørene mer enn hos studentene. Aller verst er Universitas. Av en eller annen grunn oppfører avisen seg som om den har profitthungrige eiere tittende over skulderen. Dette fantasifosteret legitimerer banaliteter som «Fedon–faget øker mest», «Øksedrama på teologi» og «Ildprøven: Sex på lesesalen».

Universitetet er fortsatt kunnskapens høyborg. Dessverre har Universitas blitt trivialitetenes høyborg. La oss håpe det ikke varer.