27. april feires tiårsjubileet for Sør–Afrikas demokrati. Men SAIHs arbeid er ennå ikke over.

Heidi Torkildson Ryste, medlem av arbeidsutvalget i Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond (SAIH).

Sør–Afrika er landet som delte innbyggerne sine inn i «svarte, fargede, indere, hvite og andre». Denne inndelingen får fremdeles konsekvenser selv om apartheid er avskaffet, blant annet i forhold til hvem som får studere.

Apartheid er et historisk begrep i Sør–Afrika, og demokratiet feirer ti år 27. april. Skildringene av «regnbuenasjonen» har gått sine seiersganger verden over. I 1994 ble Nelson Mandela den første valgte, svarte presidenten i Sør–Afrika. Han klarte å samle sørafrikanerne rundt nøkkelordene forsoning og tilgivelse, og ga begrepet «rettsoppgjør» en ny dimensjon med sine sannhetskommisjoner. Forbrytere på begge sider slapp straff dersom de innrømte forbrytelsene. Det går an å fremstille Sør–Afrika som en solskinnshistorie, men det er imidlertid mange varsellamper som gjør at det internasjonale samfunnet fortsatt har en jobb å gjøre ved å støtte konsolideringen av landets demokrati. Sør–Afrika er det landet i verden, etter Brasil, som har størst økonomiske forskjeller. Community Agency for Social Enquiry (CASE) regner med at 52 prosent av sørafrikanske ungdommer er arbeidsledige. Hver fjerde jente som fyller 16 år er voldtatt. Voldsspiralen i Sør–Afrika ser ikke ut til å ha noen ende.

Ved å fjerne apartheid, fjernet myndighetene rasisme og urettferdighet satt i et juridisk system. De fjernet imidlertid ikke forskjellene mellom mennesker av ulik hudfarge. For å utjevne forskjellene mellom svarte og hvite på universiteter og arbeidsplasser, bruker myndighetene kvotering. De samme skillelinjene som før splittet befolkningen, er nå avgjørende for hvorvidt du kommer inn på universiteter og arbeidsmarkedet, bare at nå er det svarte som forfordeles. Private universiteter går inn og tilbyr hovedsakelig økonomisk og administrativ utdanning til rike, hvite sørafrikanere, selv om dette er kompetanse som allerede finnes, og uten at privat utdanning følger en nasjonal strategi.

Denne våren gjennomfører Sør–Afrika sitt tredje demokratiske valg. Utdanning er ikke blant de viktigste valgkampsakene, men for å overvinne den urettferdigheten som ligger i samfunnet, er det avgjørende å prioritere kvalitet på utdanning. Også når det gjelder kampen mot hiv og aids er utdanning viktig. Ifølge beregninger fra UNAIDS er en av fem voksne i Sør–Afrika smittet. President Thabo Mbeki har fått sterk kritikk for å ha satt spørsmålstegn ved hvorvidt det er hiv–smitte som fører til aids, og mange frivillige organisasjoner mener dette har rammet det forebyggende arbeidet. Både for å spre informasjon om hiv og aidsforebygging, fylle tomrommet etter alle som dør av epidemien og forske for å bekjempe sykdommen, er det avgjørende at utdanning blir høyt prioritert.

Norske studenter har, gjennom Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) , støttet utdanningsprosjekter i Sør–Afrika siden 1961. President Thabo Mbeki (ANC) sier han kan skape en million nye arbeidsplasser over de neste fem årene dersom han blir gjenvalgt. Det hjelper ikke dersom han ikke samtidig fokuserer på utdanningssystemet. Sør–Afrikas størrelse og økonomi gjør at landet har en spesielt viktig posisjon i det Sørlige Afrika. En positiv utvikling her vil gi positive økonomiske og politiske ringvirkninger i hele regionen.