Trenger vi Religionshistorie?
Fagutvalget på Religionshistorie uttrykker bekymring for sitt fags fremtid.
Både teologer og religionshistorikere studerer religion, men det er grunnleggende forskjeller mellom den religionshistoriske og den teologiske tilnærmingen. Religionshistorikere studerer en eller flere religioner som kulturelt uttrykk, det vil si som resultat av bevisst menneskelig adferd innenfor en bestemt sosial og historisk kontekst. Teologi, derimot, er orientert mot norsk lutherskevangelisk kristendom og formidlingen og fortolkningen av denne. Teologene har ofte et «innenfra»–perspektiv, mens religionshistorikeren streber etter et «utenfra»–perspektiv.
Etter studiereformen finnes religionshistorie som 80–grupper på to forskjellige programmer. På det første samarbeider vi med blant annet kulturhistorie og idéhistorie, på det andre spiller teologi en større rolle. Både Kultur– og idéprogrammet og Religionsprogrammet administreres av Institutt for kulturstudier (IKS).
Det har vært vanskelige diskusjoner innen Religionsprogrammet. Programmet ble først utviklet av Religionshistorie og Teologi i fellesskap, under en leder fra Teologi. Dette fungerte ikke, og sist høst ble en arbeidsgruppe oppnevnt, hvor et større antall fagområder var representert. Det som i dag diskuteres i arbeidsgruppa for programmet er om 40–gruppa skal inneholde minimum 30 obligatoriske studiepoeng. En slik mengde obligatoriske emner, i tillegg til fordypningen i 80–gruppa, mener vi vil begrense studentenes muligheter til individuell utforming av studiet. Studentene er fornøyde med dagens 80– og 40–gruppe, hvor 40–gruppa blant annet brukes til å fordype seg i språk eller emner fra områdestudier. Et av de foreslåtte obligatoriske emnene er «Religiøsitet i Norge». Det foreslåtte innholdet vil være et radikalt brudd med Religionshistoriens globale orientering og bryter med intensjonene som allerede finnes i 80–gruppa.
Nå har de faglige motsetningene blitt så store at lærekreftene på Religionshistorie har trukket seg fra samarbeidet med arbeidsgruppen på Religionsprogrammet. I stedet for å legge programmet dødt og å sende fagene tilbake til sine respektive fakulteter, har Historisk–filosofisk (HF) og Teologisk fakultet (TF) bestemt at Religionsprogrammet skal videreutvikles uten at Religionshistorie er involvert i arbeidsgruppen – på student–, vitenskapelig ansatt– eller administrativt nivå – selv om programmet fortsatt administreres av IKS, og de religionshistoriske emnene fortsatt skal undervises av lærere fra Religionshistorie. Dette er en uakseptabel situasjon for Religionshistorie.
Fagutvalget ved Religionshistorie er bekymret for religionshistoriestudentenes faglige fremtid innenfor Religionsprogrammet. Med den nåværende situasjon på Religionsprogrammet vil lærekreftene på Religionshistorie ikke kunne påvirke innholdet i programmets fremtidige utvikling. Per i dag finnes master i Religionshistorie bare innen Kultur– og idéprogrammet; bachelorstudenter i Religionshistorie på begge programmer kan søke seg til denne, selv om det valgfrie innholdet i de to programmene er noe ulikt. Dersom det en gang opprettes en master i Religionshistorie innen Religionsprogrammet, vil ikke denne være utarbeidet av fagmiljøet på Religionshistorie. Dette vil klart svekke selve innholdet i den religionshistoriske utdanningen.
Den situasjonen vi nå står overfor er en undergraving av Religionshistorie som fag. Vi vil understreke at vi ikke stiller oss negative til Teologi som fag, og vi ser behovet for å beholde et mangfold både innen religionsstudiet og undervisningstilbudet på Religionsprogrammet. For at dette mangfoldet skal overleve, trenger vi Religionshistorie som eget forsknings– og undervisningsfelt.
