Tidligere studentrepresentant i Kollegiet Marianne Dahl understreker i ukens kronikk viktigheten av en handlingsplan for likestilling ved Universitetet i Oslo.

Det akademiske kollegium vedtok i fjor en handlingsplan for likestilling (2000–2004). Som mange vil huske skapte flere av forslagene i planen en bred debatt om likestilling ved universitetet. Kollegiet ble til og med anmeldt til likestillingsombudet av en gruppe stipendiater som var uenige i enkelte av tiltakene. Det førte til at planen ble grundig gjennomdiskutert før den ble vedtatt.

Handlingsplanen er først og fremst ment å skulle rette opp den skjeve kjønnsfordelingen i vitenskapelige stillinger. En av de viktigste målsettingene i planen er at 30% av alle nytilsatte i professorat i perioden skal være kvinner. I 1999 var andelen 13%. Tiltak som skal iverksettes for å nå dette målet er øremerking av stillinger (et professorat og to førsteamanuensisstillinger årlig, samt flere post.doc.–stillinger og stipendiater), ekstra forskningsfri termin for kvinnelige førsteamanuenser samt et mentorprosjekt for kvinnelige stipendiater. I tillegg skal de institutter der kvinneandelen av fast vitenskapelig ansatte er under 10% få en spesiell oppfølging.

I sammenheng med at kollegiet i fjor skulle vedta handlingsplanen ble det arrangert en debatt om likestilling i Georg Sverdrups hus. En av de tilstedeværende kom der med følgende utsagn: «Jeg forstår at det må være likestilling i yrker som sykepleier og jordmor, men hvorfor er det så viktig at det er slik på universitetet?»

Det er ikke mange som tør å uttrykke slike tanker i universitetets offentlige rom, men jeg har en mistanke om det er en god del flere som har stilt seg selv det samme spørsmålet, og jeg tror det er derfor Universitetet i Oslo trenger og har vedtatt en handlingsplan for likestilling.

Mitt svar på hvorfor det bør være full likestilling på universitetet i Oslo er enkelt. Så lenge godt og vel halvparten av alle studentene er kvinner, samtidig som kjønnsfordelingen blant stipendiater er tilnærmet 50%, er det vanskelig å finne en fornuftig grunn til at kun 16% av professorene er kvinner. Med mindre man da godtar at et flertall av kvinnene ikke er faglig dyktige nok til å ta det siste steget mot toppen av en forskerkarriere.

En annen forklaring som ofte brukes, er at den skjeve kjønnsfordelingen er historisk, og at bare man tar tiden til hjelp vil skjevhetene rettes opp av seg selv. Utviklingen de siste årene viser imidlertid at dette ikke er tilfelle. Andelen kvinner i nyansettelser på professornivå er synkende. Dermed holder det heller ikke å bruke historiske forhold som forklaringsfaktor på manglende likestilling ved universitetet i Oslo.

Hva er så årsakene til den lave kvinneandelen? Det er ingen tvil om at det trengs mer utredning for å finne ut av dette. Argumentene mot kjønnskvotering og øremerking av stillinger bærer ofte preg av en klokketro på at det alltid er rent faglige argumenter som råder i Universitetets ansettelsesprosesser, og at slike virkemidler dermed vil være en undergraving av fagligheten.

En undersøkelse gjort i Sverige viser at kvinner diskrimineres i ansettelsesprosessen. Ofte er komiteene som rangerer søkere sterkt mannsdominerte. Det kan føre til at kvinner har vanskelig for å nå opp. Kanskje er utlysningsteksten utformet på en slik måte at den automatisk utelukker en del kvinner? Kanskje tiltrekkes ikke kvinner av den type stillinger vi har ved universitetet? Antagelig er bildet nokså sammensatt og en del av årsakene ligger kanskje i prosesser som er tungt forankret i organisasjonen.

Hvorfor tror da jeg, og mange med meg, at det hjelper å vedta en handlingsplan for likestilling? Blir det ikke bare tomme ord? Er det ikke slik som skeptikerne til en slik plan sier: «Det er da ingen ved universitetet som lenger er motstandere likestilling. Det gjøres så mye overalt og tar man tiden til hjelp vil skjevhetene rettes opp av seg selv.»

Jeg synes denne tankegangen vitner om at man forsøker å tegne et bilde av en utvikling som ikke er der. At man ikke er villig til å gå inn på konkrete tiltak som er av en slik karakter at man kanskje må ofre litt mer enn pene ord for å oppnå resultater på et område som alle altså er enige om at er viktig.

Jeg tror det derfor er helt nødvendig med en gjennomtenkt plan som viser hvilke mål vi vil oppnå, og hva som må til for å oppnå dem. Skal man få til noe på et område innenfor en så stor organisasjon som universitetet i Oslo, må det løftes fram og prioriteres over en periode, kanskje på bekostning av andre ting. I en tid der hele den høyere utdanningssektoren i Norge er i endring er det mye å ta tak i for et universitet som skal omstille seg. Tiltak for å bedre likestillingen bør være en vesentlig del av denne omstillingen.

@sit:Så lenge godt og vel halvparten av alle studentene er kvinner, er det vanskelig å finne en fornuftig grunn til at det kun er 16% kvinnelige professorer.

@sit:Argumentene mot kjønnskvotering og øremerking av stillinger bærer ofte preg av en klokketro på at det alltid er rent faglige argumenter som råder i Universitetets ansettelsesprosesser.