Reformer i høyere utdanning
Utfordringen for universitetene er å finne en balanse mellom kommersiell og vitenskapelig virksomhet, skriver kronikkforfatteren.
De siste 15 til 20 årene har en reformbølge rullet over europeisk høyere utdanning. De seneste årene har denne bølgen også nådd Norge. Ettersom norsk høyere utdanning blir reformert relativt sent, ser man til andre europeiske land for å kunne lære av dem. Hva forteller de tidligere europeiske reformene? Jeg vil sette søkelys på tre aspekter.
For det første er det viktig å erkjenne at reformene ikke i første rekke er et resultat av misnøye med hva utdanningsinstitusjonene gjør. Reformene gjelder derimot hvordan institusjonene blir organisert og styrt. I de fleste europeiske land har høyere utdanning vokst dramatisk siden tidlig på 1980–tallet. Reformene er ment å ta hensyn til de nasjonale regulerende og bevilgende betingelsene i høyere utdanning. Dette synes nødvendig ettersom de regulerende og bevilgende mekanismene ble utviklet for universiteter og høgskoler som var mindre, billigere og mindre komplekse.
Et annet argument for å reformere høyere utdanning er voksende internasjonalisering av utdanningssektoren. Universiteter og høgskoler må konkurrere internasjonalt om studenter, ansatte og forskningsmidler, og det er forventet at internasjonal konkurranse vil bli mer og mer viktig for den enkelte institusjon. Denne internasjonaliseringen er også tema i de pågående WTO/GATS–forhandlingene der man blant annet prøver å komme til global enighet om liberalisering av handel med høyere utdanning. Med den voksende internasjonale konkurransen ser man at de nåværende betingelsene for høyere utdanning ikke er tilstrekkelige lenger.
I europeiske land har staten inntil nylig stått for nesten hundre prosent av finansieringen av høyere utdanning. Av ulike grunner er dette ikke lenger tilfelle. Når staten ikke lenger har fullt ansvar for finansieringen, er det også mindre legitimt at den detaljstyrer utdanningen. Mange høyere europeiske utdanningsinstitusjoner har skaffet private midler, spesielt til forskningsaktiviteter. Konsekvensen er at mange universiteter har blitt «hybrid»–institusjoner som kombinerer offentlige (vitenskapelige) og private (kommersielle) aktiviteter. Hovedintensjonen med reformene var å øke autonomien til universitetene og høgskolene slik at de kunne takle de private, kommersielle aktivitetene mer profesjonelt, uten å miste evnen til å gjøre akademisk arbeid av høy kvalitet.
I få land har protestene mot å gjøre universitetene og høgskolene mer uavhengige fra staten vært så kraftige som i Norge. Her foretrekker de fleste aktørene i høyere utdanning å være så sterkt knyttet til staten som mulig, de vil holde seg til hva de hadde (den trygge «pakten») i stedet for å akseptere den nye usikkerheten bestående av en mindre aktiv stat kombinert med et økt behov for å handle, (i alle fall delvis) som et selskap: entreprenør–universitetet.
Motstanden mot flertallsinnstillingen til Ryssdalutvalget er på den ene siden forståelig, gitt at den er basert på frykten for mulige effekter av de foreslåtte endringene. Denne frykten er knyttet til effekten forslagene kan ha på den tradisjonelle offentlige akademiske siden ved universitetene. Men det er også mye spekulering, lite berettiget kritikk og ideologiske argumenter som synes å fornekte at norske universiteter og høgskoler må operere i konkurranse om studenter, ansatte, anerkjennelse og ressurser nasjonalt og internasjonalt.
Utfordringen for norske universiteter som for universiteter i de andre europeiske landene, er å finne en balanse mellom de to sidene av den «hybride» virksomheten. Disse to sidene er også reflektert i flertalls– og mindretallsforslagene til Ryssdalutvalget. I stedet for å påstå at de representerer et enten / eller valg, bør aktørene involvert i debatten prøve å finne kreative måter for å kombinere akademiske og kommersielle aktiviteter i en organisasjon. Hvis de ikke bidrar til dette, vil politikken kanskje komme med enda mer «drastiske» forslag.
