Utfordringer i det grenseløse kunnskapssamfunnet
Hvorfor bør studenter se positivt på at det skal forhandles om handel med utdanning?
Neste måned er det midtveisgjennomgang i den såkalte Doha–runden i Verdens handelsorganisasjon (WTO) der handel med tjenester er en viktig del (GATS). Fra flere hold har det vakt bekymring at forhandlingene inkluderer handel med utdanning. Anti–globalister tegner et bilde av en fremtid der dette er første skritt mot et anglo–amerikansk, gjennomkommersialisert utdanningssystem. Også universitetenes og studentenes internasjonale organisasjoner har uttrykt bekymring for at utdanning skal inn i GATS. Vil dette gå ut over kvaliteten? Blir universitetene markedstilpassede salgsboder?
Vi forstår bekymringene, men vil advare mot å svartmale situasjonen. Tvert i mot, burde særlig studenter være opptatt av at et nå totalt anarkisk marked blir regulert. De fleste har møtt aggressive kampanjer fra utdanningsinstitusjoner som lokker med flotte grader og diplomer – på papiret. Det er absolutt på tide å rydde opp i dette landskapet. Det er Regjeringens mål å ivareta studentrettigheter og kvalitet i internasjonal handel med utdanning i GATS–forhandlingene; kvalitetskravene i internasjonale standarder, for eksempel UNESCOs Lisboa–konvensjon, bør ligge til grunn for avtaler om handel med utdanning.
Siden frykten er stor, og forvirringen likeså, kan det være grunn til å understreke at nasjonale myndigheter ikke får svekket mulighet til å drive nasjonal utdanningspolitikk gjennom WTO–runden. Dette er viktig for Venstre! Utdannings– og forskningspolitikk er hovedsak – om vi sitter i regjering eller ikke. Vi mener universitetene har en rolle langt utover det å tilby «utdanningstjenester». Studenter er ikke kunder, universitetene er ikke studentfabrikker. Den akademiske friheten er en hovedpilar i et fungerende demokrati. Universitetene har alltid vært del av det grenseløse kunnskapssamfunnet. Nettopp derfor bør norske universiteter, akademikere og studenter finne sin rolle – også i den globale debatten. Ikke minst er det viktig at det skapes sterke kunnskapsmiljøer som kan bidra til å løfte frem ulike, og alternative, perspektiver på globale utfordringer.
Vi må etablere globale regler og institusjoner som fungerer. WTO skal sørge for rettferdige regler for handel mellom landene. Hva med de områdene som skal være utenfor markedets logikk? Mens WTO rommer bindene avtaler og har sanksjoner knyttet til seg, er det sjelden fungerende sanksjoner knyttet til FN–avtaler.
En organisasjon blir ikke bedre enn det medlemmene gjør den til. For FN er uenighet mellom medlemmene den største utfordringen. For det første er det vanskelig å bli enige, og for det andre blir enigheten vanskelig å gjennomføre når den i) er vagt formulert, og ii) ikke er knyttet til klare sanksjoner. Dette betyr ikke at vi gir opp FN. Tvert imot trenger vi de internasjonale organisasjonene mer enn noensinne. Første skritt må være å gi mer makt og ressurser til de organene som har ansvar for utvikling, miljø og fattigdom.
For oss som drømmer om en bedre verden, er det positivt at den blir mindre og at grensene forsvinner. Men én verden må ikke bety globalt enfold og markedsfundamentalisme, verken innenfor utdanningssektoren eller andre områder. Det er lite konstruktivt å kaste stein mot markedskreftene og organisasjoner man ikke liker. Både WTO, FN og Verdensbanken må bli mer demokratiske og åpne. Slik kan den etter hvert gryende «globale offentligheten», dvs. frivillige organisasjoner, akademikere og andre delta i prosessene og være pådrivere for at landene blir enige, forplikter seg til handling og ikke minst følger avtalene.
