Studenter og vitenskapelige ansatte har større evne og innsikt til å vite hvordan universitetene bør drives enn styringskåte Trond Giske, skriver leder av Norsk Studentunion Ine Saxvik.

I mars kommer tidenes kanskje viktigste Stortingsmelding for oss studenter. Forarbeidet til denne meldingen ble gjort kjent i mai 2000, og tegnet bilde av en utdanningssektor med stor fleksibilitet og frihet. Studentene hadde sterk innflytelse på dette arbeidet. Utdanningsminister Trond Giske har imidlertid allerede lekket at han ikke er komfortabel med en rekke av innstillingens konklusjoner. Hva har vi i vente?

Mens universiteter og høyskoler på 1980– tallet fikk økt formelt selvstyre, har det reelle selvstyret på 1990–tallet blitt innskrenket, og departementet har i stor grad tatt tilbake beslutningsmyndigheten. Den finansielle situasjonen for institusjonene og mangelen på fullmakter fra bevilgende myndigheter, har gjort høyere utdanning til et virkemiddel for «sysselsetting» av norsk ungdom. Målet om å gjøre universitetene til kunnskapsbastioner hvor samfunnet kan hente resultater av fremragende forskning og rekruttere den ypperste kompetanse synes nærmest å være fraværende. Universitetene bør og skal være normgivende for kvaliteten av den kompetansen samfunnet bygger på.

Trond Giske ønsker ikke at institusjonene skal kunne organiseres som selvstendige rettssubjekter, men vil beholde dagens ordning hvor institusjonene faller inn under forvaltningen. Norsk Studentunion mener at dette går på bekostning av den nødvendige frihet og det handlingsrom som universitetene har behov for. Den akademiske frihet kan best ivaretas innenfor et rammeverk der institusjonene har beslutningsmyndighet over egen drift og utvikling. Universitetene skal drive med undervisning, forskning og formidling. I dag er det kvalitetsmessige spennet mellom det presterte og det ønskelige stort. Hvorfor vil det være bedre med universiteter som er organisert som særlovsselskaper?

Norsk Studentunion mener institusjonene har behov for større selvstyre enn i dag. For det første må det faglige selvstyret bli større. Blant annet må institusjonene få større rådighet over reglene om fagsammensetning i gradene og faglige prioriteringer, og dessuten over studie– og evalueringsordningene, herunder eksamenssystemet. For det andre må det internt organisatoriske selvstyret bli større. Det er tilnærmet enighet blant politikerne om at staten skal ha hovedansvaret for norsk høyere utdanning. Dette er imidlertid ikke liklydene med Giskes ønske om sterk statlig styring. Organisering som særlovselskap vil hindre at politiske kortsiktige mål utarmer fagmiljøene og studentenes valgmuligheter.

Men det viktigste når det gjelder tilknytningsformen, uansett hva Stortinget vedtar i vårsesjonen, er at institusjonene må få et avklart forhold til staten. Den tilknytningsformen bør velges som bidrar mest til å understreke institusjonenes uavhengige stilling og faglige frihet, og som dessuten gir dem stabile rammebetingelser og det handlingsrommet de trenger for å omstille seg i tråd med sine ulike behov. Norsk Studentunion mener dette sikres best ved at institusjonene blir egne rettssubjekter som særlovselskaper.

Dersom institusjonene organiseres som egne rettssubjekter, blir de avtalene som institusjonene og staten vil inngå om forskning og utdanningstilbud mer reelle. Årsaken er at staten vil være bundet av slike avtaler og ikke vil stå fritt til å endre dem og komme med pålegg. Når avtalesystemet gjennomføres, blir det offentlige mer en bestiller av forskning og utdanning. Norsk Studentunion mener dette er en bedre måte for det offentlige til å oppnå sine mål for høyere utdanning. Å kalle dette for en markedsrettet utdanningssektor er skivebom. Norsk Studentunion ser ordningen med særlovselskaper som et virkemiddel til å underbygge den faglige og institusjonelle autonomi. Vi har større tillit til at studenter og vitenskapelig ansatte har evne til og innsikt i hvordan universitetene bør drives, enn hva Trond Giske og andre styringskåte politikere har!