Vedtaket om å la studielånsrenta følge markedsrenta var et feilgrep, skriver leder i Akademikerne, An–Magritt Aanonsen.

I siste nummer av Universitas var studiefinansieringen et tema. Prognoser viser at en renteoppgang fra 6,5 prosent til 7,6 prosent vil gjøre et hovedfagsstudium 40 000 kr dyrere. Dette dokumenterer svakhetene med en markedsstyrt rente. Akademikerne mener at kortsiktige bevegelser i rentemarkedet ikke kan få styre etterspørselen etter kompetanse. Forutsigbarhet og stabilitet i tilbakebetalingen av studiegjeld må være en målsetting.

Vedtaket om å følge markedsrenten var et feilgrep. Renten bør frikobles fra markedet. Hele tenkningen rundt driften av statsbasert studiefinansiering må revurderes. Støtte til utdanning er en samfunnsmessig investering og bør ikke drives etter tradisjonelle bankprinsipper.

I dag er den en stor utfordring å forklare ungdom at det lønner seg å satse på høyere utdanning. Å satse på utdanning oppfattes som et idealistisk valg, og man må selv være villig til å betale dyrt for dette gjennom redusert økonomisk handlefrihet langt inn i voksen alder. Hovedutfordringen blir å få gjort noe med dette. Da må vi se på både studiefinansieringen og på lønnsvilkårene i spesielt offentlig sektor.

Det er avgjørende at utdanning ikke oppfattes som, eller blir, en økonomisk belastning som innskrenker den enkeltes handlefrihet i flere år etter avsluttende eksamen. Utdanning må tvert imot være forbundet med positive forventninger om lønnsomhet, i tillegg til å være motivert av ønske om å lære og å utvikle sine evner. Lønnsmessig har det over tid utviklet seg et komprimert lønnssystem der det i for liten grad tas hensyn til kompetanse. Særlig urimelig har dette blitt for offentlig ansatte med lengre utdanning. De siste ti årene har oppgjørene i offentlig sektor blitt brukt til systematisk lønnsutjevning, Fordelingspolitikk er i oppgjørene definert som lønnsutjevning og blitt tillagt betydelig vekt på bekostning av manges ønsker og behov for fleksibilitet.

Akademikerne mener at man i de sentrale forhandlingene skal begrense seg til å fastsette de økonomisk rammene for oppgjøret, samt et nasjonalt minstelønnsnivå for de ulike stillingsgrupper basert på utdanning, kompetanse og ansvar. De lokale parter bør stå for den konkrete lønnsfastsettingen. Det er her man vet hvilke behov man har for arbeidskraft, og hvilke lønnsmessige tiltak som er nødvendige for å rekruttere og beholde folk.

Når det gjelder studiefinansieringen er gjeldsbelastningen det største problemet. Akademikerne mener at renten bør følger prisstigningen med påslag av en fast prosentandel til dekning av administrative utgifter knyttet til drift av Lånekassen. Dette vil bety en realrente på null, med påslag av et administrativt gebyr. Hovedprinsippet vil etter dette bli at lån betales tilbake justert for inflasjon og korrigert for fordelen ved å kunne trekke fra gjeldsrenter på selvangivelsen. Renten den enkelte betaler bør bestemmes av prisstigningen.

En bedring av studiefinansieringen må også innbefatte satser og stipendandel.

Det må skje en løpende justering av samtlige satser for å sikre en jevn utvikling av studentenes levestandard. På mange måter er det en fordel at studentene skaffer seg arbeidslivserfaring og impulser fra yrkeslivet i løpet av studiet, men dette må ikke primært være begrunnet med behovet for å finansiere studietilværelsen. Satser og justeringene av dem må dimensjoneres utfra behovene man har som heltidsstudent.

Når det gjelder stipendandelen ønsker Akademikerne en opptrapping av ordningen med ettergivelse av lån for gjennomført utdanning. Dette er i realiteten en stipendiering på etterskudd der deler av studielånet strykes. I dag er dette knyttet til studier på ti semestre eller mer. Ettergivelsen er ikke koblet til hvor lenge man studerer. Dette åpner for et fleksibelt studieopplegg, der utdanning for eksempel kan kombineres med omsorg for små barn. Det viktige er at avskrivningen først oppnås når studiet er gjennomført. Dette premierer dem som fullfører utdanningen, og oppmuntrer samtidig til å satse på lengre studier. De kortere studiene kan få en proporsjonal mindre ettergivelse, mens satsene for de langvarige utdanningsretningene blir høyere. Det er viktig at den opprinnelige ideen bak ordningen, som var å stimulere studentene til å ta hovedfag, ikke svekkes.

Studiefinansieringsordningen er bærebjelken i det kompetansesamfunnet som etterhvert er utviklet i Norge. Studiefinansiering er alene ikke nok til å opprettholde og videreutvikle et kompetansesamfunn, men den utgjør det viktigste enkeltstående bidraget. Muligheten til å ta utdanning og til å bygge opp kunnskap og kompetanse må være en grunnleggende rettighet i et demokratisk samfunn. Manglende økonomisk evne må ikke få blokkere den enkeltes mulighet til å gjennomføre studier ved universitet eller høyskoler.

@sitat:Støtte til utdanning er en samfunnsmessig investering og bør ikke drives etter tradisjonelle bankprinsipper