Kvinnelig kosetime eller vitenskapelig kritikk?
I flere debattinnlegg i Universitas og Vårt Land har Frida Nilsson, Solveig Østrem og Anna–Lydia Svalastog rettet skarp kritikk mot Åse Røthings bok NÅ!. Kritikken har handlet om at Røthing har vist vitenskapelig uredelighet gjennom å utnytte et forskermiljø og presentere Eva Lundgrens teorier som sine egne. Reaksjonene vi har sett fra det norske kvinneforskningsetablissementet ligner mest av alt en farse, og ikke den vitenskapelige diskusjon som burde bli konsekvensen av en så alvorlig kritikk. La oss derfor raskt prøve å bringe orden i kaos:
Vi merker oss forbauset at ingen av dem som «forsvarer» Åse Røthing hevder å vite noe om saken (Vårt Land 26. september Pål Repstad, Universitas 8. november Gro Hagemann og Turid Markussen, 15. november Wenche Mühleisen). Ikke desto mindre føler de seg manet til å tre inn i debatten med stort patos. Og ganske riktig er fokus forskjøvet etter deres inntreden i diskusjonen, slik at spørsmålet om Røthings tyveri av andres tankegods er blitt pulverisert og bagatellisert til «slurv og hårsårhet». Det som gjenstår er i stedet infantile anklager om Nilssons avhengighet av Lundgren, Lundgrens utnytting av Nilsson som sin «advokat», følelsesmessige svingninger og mistanker om «avhengighetsskapende lojaliteter». Argumentene havner milevis bortenfor kritikken av Røthing, mens saken avskrives med den tilsynelatende enkle unnskyldningen at «jeg kan ikke uttale meg om den ettersom jeg ikke kjenner Lundgrens tekster» (Mühleisen).
Vi vil her nøye oss med en forsikring til oppegående lesere om at det forskermiljø i Uppsala som ledes av Lundgren preges av strenge vitenskapelige krav, der grunnlaget for all virksomhet er kritisk tenkning og der en mistanke om forskningsjuks møtes med dypt alvor og grundig diskusjon. At vi også er selvstendige individer, og altså ikke akademiske torpedoer i Lundgrens tjeneste, er like mye en forutsetning for denne virksomheten som det er krenkende å måtte påpeke.
Vi er enige med Hagemann, Markussen og Mühleisen om at kritikken mot Røthing er alvorlig. Men det er selvfølgelig ikke noe argument for at den ikke skal framføres. Vi vil benytte sjansen til å minne om at det som blir kritisert er en publisert bok, og ikke en kladd til en oppgave eller et avhandlingskapittel! Hvor skal en kritisk debatt om en offentlig publikasjon og om en forfatter som har skaffet seg medial oppmerksomhet finne sted, om ikke i en offentlig sammenheng? Hagemann og Markussen spør: «Hva slags forskningsklima ville bli resultatet om ikke tillit og lojalitet var noe som kunne forventes ikke bare nedenfra og opp, men også ovenfra og ned?» Vi spør i stedet: Hva slags forskningsklima får vi dersom ingen reagerer når en (her doktorgradsstudent) publiserer en annens (her professors) teorier som om de var hennes egne? Og hva blir konsekvensen av at forskningsetiske diskusjoner skal føres på kammerset? Å flytte diskusjonen om forskningsetikkens grenser til private rom er å forminske både feministisk teori og Åse Røthings ansvar for hvordan hun fyller bøkene sine. En slik posisjon fører ikke noe positivt med seg for vitenskapen. Derimot styrkes sikkert kosefaktoren hos dem på universitetet som ikke er så nøye på det.
Sist og viktigst: Kritikken Nilsson, Østrem og Svalastog retter mot NÅ! handler først og fremst om at Røthing gjennomgående bruker Eva Lundgrens teorier uten å referere til dem. Hun har for eksempel uten henvisning gjengitt og sitert et upublisert manus som hun fikk ta del av med det ene forbehold at hun ikke skulle bruke det eller sitere fra det. Kritikken handler ikke om at Røthing bruker enkelte begreper som mange feministiske forskere benytter. Forskerne på Senter for Kvinneforskning gjør det svært lett for seg når de later som om noen har påstått at Lundgren skulle ha enerett til visse begreper. De burde vite at forskning handler om sammenhenger, tankelinjer og teorier. Samtlige som er innblandet i denne debatten og har kjennskap til saken, er enige om at Røthing på en særdeles grov måte har trådt over kravene på forskningsetikk som stilles til oss som bedriver akademisk virksomhet, blant annet gjennom å utnytte de teoretiske tankerammer Lundgren har utarbeidet og begrepene som inngår i disse.
I stedet for å se det alvorlige i Røthings misbruk av andres materiale, har det norske kvinneforskningsetablissementet reagert med usaklige spekulasjoner om hvordan Nilssons, Svalastogs og Østrems kritikk har oppstått. Vi vet ingenting om stedene og stemningen hvor disse konspirasjonsteoriene har vokst frem, men vi beklager at de har fått spillerom på bekostning av den vitenskapelige kritikken.
Uppsala universitet
