Nedlegging av TF?
Hvorfor er Det teologiske fakultet viktig for universitetet?
Lars Gule, generalsekretær i Human–Etisk Forbund, foreslår på kronikkplass i siste nummer av Universitas at Det teologiske fakultet skal nedlegges. Både standpunktet og argumentasjonen krever en kommentar.
Innledningsvis tegner Gule et bilde av TF som et fakultet i tilbakegang. Det bildet stemmer ikke med virkeligheten. Det er riktig at MF fortsatt utdanner flere prester enn vi gjør, men styrkeforholdet har de seinere år endret seg markant i vår favør. Målt på totalt studenttall, altså inklusive andre enn profesjonsstudentene, er det heller ikke riktig at TF er et fakultet i nedgang. Tvert om er studenttallet i vekst, i et noe lengre perspektiv dreier det seg om en dramatisk vekst.
Gule hevder videre at vi i desperasjon gjør forsøk på å annektere andre fag, og nevner kristendomskunnskap og religionshistorie som eksempler. Påstanden er fri diktning.
Da kristendomskunnskap i 1990 (ikke 1988 som Gule skriver) ble overført til oss, kom initiativet ikke fra TF, men fra ledelsen ved HF. Det var ledd i en omfattende omorganisering av instituttene for å få til en mer effektiv faglig organisering. HF tilbød faget til oss, og vi var villige til å overta det.
Den siste tids forhandlinger om samarbeid med religionshistorie har ikke noe med annektering å gjøre, men begrenser seg til felles leveranser innen et omforent studieprogram. Trykket for å få til dette har primært kommet fra Universitetet sentralt og fra ledelsen ved HF. Vi er villige til å prøve det fordi det kan gi et spennende tverrfaglig studietilbud, men har ikke noe ønske om at det skal påtvinges religionshistorie.
Gules hovedargument for å nedlegge oss er imidlertid at det er «uverdig» å ha et teologisk fakultet ved moderne universitet. Han vet ikke hva han snakker om.
Uten nyanser og forbehold hevder han at det er en evangelisk–luthersk bekjennelsesplikt for våre ansatte. Det er feil. Faktisk har vi ei rekke ansatte, også i lærerstillinger, som tilhører andre tros–samfunn, ikke–kristne som kristne. Gule har misforstått den bestemmelse Stortinget har vedtatt. Den gjelder ikke bekjennelsesplikt, den gjelder ikke alle ansatte, og for dem den gjelder, gis det adgang til dispensasjon, noe vi også benytter i alle tilfelle der det er aktuelt.
Hovedpoenget her er at hverken for studenter eller lærere er TF et lukket eller ufritt fakultet. Vår faglige virksomhet står ikke på noen måte i strid med almene universitetsideal. Vi driver, for å sitere Gules ideal, «forskning og formidling av kunnskap». Her oppfordres folk til å tenke selv, til å tenke annerledes, og til å kritisere vedtatte sannheter.
En av Gules skyteskiver er «innlæring i de særlige prestefunksjoner». Han nevner ikke konkret hva han sikter til, men rimeligvis dreier det seg om «praktisk teologi». I så fall burde han vite at ansvaret for opplæring i dette ikke ligger under TF, men under en egen institusjon som sorterer direkte under departementet, og som ikke er del av universitetet. Dernest: Den praktiske opplæring som prestene får, har slett ikke har noe mysteriøst eller magisk ved seg, men tilsvarer den praktiske opplæring for psykologer og medisinere. Sentralt står kunnskap om og øvelse i forskjellige former for formidling. Her inngår forståelse for og aksept av andres egenart, samt villighet til å lære både om og av den andre.
Slike holdninger og ferdigheter er det et utbredt behov for å spre. Gules parallellføring av praktisk teologi med «astrologi, magi eller annen spådomskunst» skulle demonstrere det. Slikt kan kanskje passere som revyinnslag, men kunnskapsbasert kommunikasjon er det ikke.
Kanskje er det umoderne å ha et teologisk fakultet ved universitetet. Det er ikke i seg selv noe særlig til argument. Universitetet som sådan er jo også en nokså umoderne institusjon. Men at det også skulle være uverdig å ha et teologisk fakultet, må jeg innrømme at jeg har vanskelig for å se. Det har de også i Cambridge, Oxford, Uppsala, Lund, København, Århus, Helsinki, Tübingen, Heidelberg, Harvard og Princeton – for å nevne noen.
