Studentene bør selv få velge od de skal bostedsregistreres i hjemkommunen eller på studiestedet, skriver stortingsrepresentant for Høyre Erna Solberg.

Skal hensynet til byråkratisk enkelhet og kommuneøkonomi være viktigere enn

studenters rett til å utøve politisk innflytelse i det de selv mener er deres boligkommune? Det er i dag kjernen i spørsmålet om hvor studenter skal registreres som bosatt. For få dager siden ville ikke stortingsflertallet ta stilling til Høyres invitt til å fastslå et prinsipp om valgfrihet for den enkelte student i dette spørsmålet. Derimot valgte flertallet å pålegge Finansdepartementet å fremlegge for Stortinget en utredning av spørsmålet om bostedregistrering før jul. Men stortingsflertallet ville ikke gi noen føringer på hvilke modeller som skal utredes.

Hvilken kommune studenter skal være registrert bosatt i har vært et diskusjonstema i mange år. Det er en debatt som ofte har vært ført på kommunenes premisser. Å være for at studenter skal registreres i sin opprinnelige hjemkommune har vært ansett som et distriktspolitisk standpunkt og å ønske dem registrert i den kommunen de bor i under utdanningen har vært ansett som et sentralistisk standpunkt. Fokuset har vært på virkninger for kommuneøkonomien, ikke betydningen for den enkelte student. For snart fem år siden fikk derfor Finansdepartemenet et pålegg om å utrede en speilvending av dagens prinsipp. Fra å praktisere at enslige studenter registreres i sin opprinnelige kommune, skulle konsekvensene av at alle ble registrert i bokommunen i studietiden utredes. Det ble sendt ut et høringsdokument om speilvending av prinsippet og reaksjonene i en rekke distriktskommuner var store. Etter dette hørte vi ikke noe mer om utredningen.

Da jeg på vegne av Høyre fremmet forslaget om å la den enkelte student ha mulighet til å velge hvor hun var registrert bosatt, var det for å flytte debatten over til det vi mener er det prinsipielt viktigste – nemlig at dagens prinsipper for bostedregistering frarøver en rekke personer muligheten til å øve politisk innflytelse i det nærmiljø og den kommune de faktisk bor i. Etter vår mening må det være det som tillegges største vekt når spørsmålet skal avgjøres. Det gjør også valgfrihet for studenter i dette spørsmålet er det som passer best til dagens studiesituasjon.

Det å være student et sted kan vare ti år for noen og seks måneder for andre. Tilknytningen til studiested og opprinnelig hjemkommune vil derfor være ulik. Noen studenter er glødende opptatt av forhold i sin opprinnelige hjemkommune, vil påvirke utviklingen og planlegger å flytte tilbake – en speilvending av bostedregistreringen vil ramme dem like hardt som dagens regler rammer de som ønsker å aktivisere seg på studiestedet. Ingen byråkratisk objektive regler kan gi en rettferdig ordning i forhold til hvor den enkelte student føler sterkest tilknytting. Å etablere valgfrihet som prinsipp gjør det. Jeg har i årenes løp, både som student og politiker, møtt mange studenter som klart har gitt utrykk for at de ved lokalvalg ikke skal bruke stemmeretten fordi de har mistet kontakten med hva som er politiske spørsmål i hjemkommunen, men som er brennende opptatt av politiske spørsmål på studiestedet. Jeg har møtt de som føler det motsatt, som har kortvarige opphold for å studere utenfor hjemkommunen, men som er og vil fortsette å være aktive i lokalpolitikken.

Hvorfor skal den enes valg gjøres umulig gjennom ensartete regler?

Selvfølgelig vil en endring av dagens registrering ha konsekvenser for kommunene – kanskje først og fremst for de kommunene som er studiesteder. De vil møte nye velgere som ønsker medinnflytelse og prioritet for sine saker. Studentene vil nok bety mer i lokalpolitikken. Summen er ikke nødvendigvis at studiestedene vil tjene så mye på sine nye borgere.

Når Stortinget valgte ikke å legge noen prinsipielle føringer overfor Finansdepartementets utredning er det et utrolig eksempel på en byråkratisk

tilnærming til politikk. Konsekvensene av valgfrihet lar seg nemlig ikke utrede, de kan bare erfares gjennom å endre regelverket og så registrere de faktiske valgene. Det som kan utredes er en rekke andre ordninger som ikke bygger på valgfrihet, som det departementet selv i brev til Finanskomiteen har skissert – å innføre en aldersgrense hvor man endrer hovedprinsipp for registrering av bosted. Departementet antyder selv i brevet at 22 år kan være en slik grense. Argumentet for er blant annet at det er viktig for byråkratiet å ha noen objektive regler å følge, og at når man er 22 år så er man mer løsrevet fra hjemmet.

Etter min mening er slike grenser dårlige løsninger, den kan verken være byråkratisk enkelthet eller kommuneøkonomi som skal avgjøre dette spørsmålet. Håpet er at Stortinget til våren, når spørsmålet endelig avgjøres, kan samle seg om å sette studentenes borger rettigheters i sentrum.

@sitat:Dagens prinsipper for bostedregistering frarøver en rekke personer muligheten til å øve politisk innflytelse i det nærmiljø og den kommune de faktisk bor i.