Et tilfeldig valg
Årets kandidater til studentparlamentsvalget må ha større vennekrets enn det fjorårets kandidater hadde, om andelen stemmer ved valget skal overstige ti prosent.
Det er lite fruktbart å hevde at lav valgdeltagelse skyldes late og stupide velgere. Ei heller er det meningsfylt å debattere om Studentparlamentet (SP) er for dårlige til å profilere seg og nå ut med sine budskap. Det siste er ingen påstand, det er et kjent faktum. Også blant studentpolitikerne selv. Tross dette, er det hittil intet som har ført til merkbar profileringsendring.
Studentenes respekt for SP er lite å skrive hjem om. Tullebukker som opptrer i dress og slips er et vanlige bilde hos studentene. Dette, og personer som leker viktige, er folk den jevne student ikke ønsker å identifisere seg med. Det setter sine spor når studentpolitikerne bruker tusenvis av kroner i reisepenger og mangler troverdig argumentasjon til å begrunne turene. studentrepresentanter i Samskipnaden som foretar viktige beslutninger uten å konferere med Studentparlamentet i forkant, bidrar heller ikke til å styrke tilliten. Studentene husker det ekstreme, derfor nytter det lite at andre studentpolitikere framstår som sympatiske medstudenter uken etter.
Dette utgjør kjernepunktet når det gjelder lav valgdeltakelse: Hvorfor skulle noen ønske å stemme på en forsamling de anser som dårer? Om de da ikke tilfeldigvis kjenner noen som stiller til valg...
Ønsker SP økt legitimitet, må de sørge for at de ikke fremstår som fiender av studentene. Det kan være vanskelig å sile ut individer drevet av stormannsgalskap. Men allerede denne høsten kan prosessen starte, ved å røske opp i den ukulturen som det konstituerende møtet representerer. For det er i forkant av dette møtet vervene til blant annet arbeidsutvalget (seks representanter som jobber fulltid med studentpolitikk) fordeles.
Denne praksisen bidrar til å gjøre studentvalget til et rent proformavalg. Det er liten eller ingen automatikk i at valgets utfall gjenspeiler velgernes stemmer. Ved flere anledninger har man på konstituerende møte valgt et arbeidsutvalg som ikke reflekterer SPs sammensetning; selve bildet av velgernes preferanse. Det hele skyldes fraksjonenes ønske om å komme i posisjon. På veien dit svelges kameler i forhandlinger på tvers av politisk farge og tilhørighet. Dette er noe samtlige fraksjoner har erfaring med for å skaffe seg verv: Sosialdemokratene kan gi bort ledervervet til De Radikale mot et par plasser i arbeidsutvalget. Det hender til og med at verv "gis bort" til fordel for en sikker plass i hovedstyret – hvor valget skjer et halvt år senere. Er man først blendet av maktkåthet kan man, i mangel på skikkede kandidater, stille inkompetente personer til innflytelsesrike verv. Det er ofte gjennom disses handlinger potensielle velgere har fått sitt inntrykk av parlamentet. Praksisen burde øyeblikkelig forkastes.
Kort fortalt gjør lite troverdighet kombinert med mangelfull informasjon valgene lite appellerende. Hvis SP virkelig ønsker å fremstå som et fornuftig organ, må det ikke bare jobbes med å informere valgforsamlingen året rundt, men også endres på den interne valgkulturen.
Oppslag på de offentlige oppslagstavler er en god begynnelse. Her kan parlamentarikerne få frem saker som tas opp på de månedlige møtene. Et fora der både fler– og mindretall kan legge ut argumenter og dissenser til allment skue. Slik kan de innvalget gis et ansikt utover valguken hver høst. Det er selvsagt avgjørende at slik "offentlig debatt" virker engasjerende både i form og innhold. Ikke skremmer fanden på flatmark, slik SP dessverre har god erfaring med.
