På vei mot lykkeland?
Norske studenter og forskere går en lysende fremtid i møte etter høstens valg, skal vi tro partiprogrammene. Men bør vi egentlig det?
Sosialistisk Venstreparti (SV) vil foreslå å øke stipendandelen. Venstre vil bygge flere billige utleie– og studentboliger. Kristelig Folkeparti (KrF) går inn for at universiteter og høgskoler får økt ressurstilgang. Det Politiske Parti (DpP) står blant annet for utdanning og forskning som sikrer at vi i fremtiden også holder et godt nivå innenfor økonomiske rammer vi kan stå inne for. Høyre (H) mener at den samlede forskningsinnsatsen må komme over gjennomsnittet for OECD–landene.
Dette er utdrag fra partienes programmer. Alle partier er rørende enige om å satse på utdanning og forskning. Man kunne stort sett byttet ut partinavnene i setningene over uten at noen hadde merket forskjell. Et av partiene i innledningen er til og med et tøyseparti, men det må du kanskje lese en gang til for å finne? Stipendandelen skal opp til 50 prosent. Det skal bli flere studentboliger. Universiteter og høgskoler skal få mer penger og det skal satses på forskning. Bare valget er over vil stortingssolen gå opp over campus og spre sine varme pengestråler over alle, fra ex.phil.–studenter til professorer. I tillegg skal naturligvis resten av landet få sitt: Helsevesenet rustes opp og byråkratiet ned. Det skal bli mer miljø og mindre kriminalitet. Smurt av oljefondet vil samfunnsmaskineriet løpe knirkefritt.
Etter valgløftene å dømme vil det regne mange stipendpenger over oss studenter. Men lovet de ikke det forrige gang? Jeg mener å ha hørt noe om utdanning og forskning også før stortingsvalget i 1997. Særlig sentrumspartiene gjorde seg bemerket med løfter om 40 prosent stipendandel. Så dannet de regjering og siden har det ikke skjedd så mye. Først ble det lav oljepris, og da hadde vi ikke råd. Så ble det høy oljepris, og da ville økte statsutgifter bety inflasjon.
Den besværlige virkeligheten vil nok melde seg med full styrke noen uker etter valget, når statsbudsjettet for 2002 skal legges frem. Da får vi se hvor mange prosent stipendandel vi faktisk får.
Det er 33 000 studenter ved Universitetet i Oslo. Det er 33 000 velgere som med sin stemme kan si fra at de ønsker en satsing på utdanning og forskning i Norge. Som kan si hvordan de vil at samfunnet skal organiseres, hvordan man skal løse problemer i helsevesenet og ta vare på miljøet. Men når du står der og skal legge stemmeseddelen i konvolutten: Ikke se på de fine ordene i partprogrammene. Tenk selv. Hva tror du egentlig partiene vil gjøre? Vil det partiet du står med listen til i hånden, virkelig øke stipendandelen? Blir det mer satsing på forskning? Og hvor har de tenkt å ta pengene fra? Utgifter til utdanningssektoren må balanseres mot behovet til helsevesen, forsvar, samferdsel og miljø, enten vi liker det eller ikke.
Men det er forskjeller mellom partiene. SV vil at universitetene skal være organisert som i dag. Høyre vil fristille dem og slippe private til på eiersiden, og ha kortere studieløp med like mange vekttall. Partiene på venstresiden vil tilbake til den politisk styrte studielånsrenta, de på høyresiden vil ha markedsrente. KrF vil legge til rette for at gifte studentpar får studierett i samme by, men sier ingenting om samboere. Hva vil dette bety for deg? Tenk på det den 10. september. Så gjør du kanskje et lykkelig valg.
