Kunnskapskilden tørkes ut
Et bibliotek som ikke har råd til å kjøpe inn bøker er ikke Norges største universitet verdig.
– Etter 85 år er Universitetsbiblioteket plassert der det hører hjemme. Dette blir universitetets skattkammer, og bøkene er kunnskapsbanken, sa Kong Harald da han offisielt åpnet Georg Sverdrups hus for to år siden.
Ansvarlige politikere jublet og klappet hverandre på skuldrene. På det skrevne ord skulle forskningsnorge tuftes, og hadde ikke de fornøyde politikere raust og rundhåndet gitt penger til en flott bibliotekbygning? Jovisst, hipp hurra!
Det var da.
I dag har Norges største universitetsbibliotek så lite ressurser at en har sett seg nødt til å innføre en innkjøpsstopp av bøker, som i første rekke rammer humaniora– og samfunnsfagene. Bokpengene må brukes til å lønne de ansatte. Da hjelper det lite med en storslagen bygning.
Bevilgningene til Universitetsbiblioteket er skåret ned med tre prosent hvert år siden 1999. I dag bruker Universitetsbiblioteket nærmere 70 prosent av budsjettet på personalkostnader. Det er for mye. Bibliotekets forslag til løsning på budsjettproblemet er ifølge direktør Jan Erik Røed å satse på færre enheter, redusert stab og nedleggelse av avdelinger ved biblioteket.
Felles for alle disse virkemidlene er at de sannsynligvis vil gi brukerne av biblioteket et dårligere tilbud, både når det gjelder personlig service og tilgjengelighet. At 70 prosent av midlene i dag brukes på personalet, sier sikkert noe om lite effektiv organisering av Universitetsbiblioteket. Likevel sier det mest om budsjettrammer som overhodet ikke er tilfredsstillende. Direktør Røed inntar en defensiv holdning når han uttaler at biblioteket må vente til noen av de ansatte går av med pensjon før situasjonen kan bedre seg.
Universitas har tidligere dette semesteret skrevet om stipendiater som presses til å ta opp private lån for å fullføre doktoravhandlingene sine. Det er de samme stipendiatene som er helt avhengige av tilgang til ny forskningslitteratur, og som dermed vil rammes hardest av innkjøpsstoppen. Det kan føre til at allerede hardt pressede stipendiater blir forsinket i studiene, produserer forskning av lavere kvalitet eller, i ytterste konsekvens, må finne seg andre ting å gjøre.
Regjeringen har signalisert liten vilje til å utvide tidsrammen for arbeidet med doktorgraden, men da må den samme regjeringen ta ansvar for å gjøre det mulig å fullføre innen normert tid. Fagre ord om høyere forskningskvalitet og heving av norsk forskning til OECD–nivå blir totalt verdiløse når helt grunnleggende forutsetninger for å drive forskning mangler.
Da utdanningsminister Trond Giske forrige uke stolt kunne fortelle at studentsamskipnadene slipper unna momsreformen, gjorde han et poeng av at det er dårlig politikk å gi penger med den ene hånden og ta dem tilbake med den andre.
Universitetsbiblioteket og fakultetsbibliotekene rammes likefullt av momsreformen, og blir nødt til å kutte drastisk ned på antall tidsskrifter de kan tilby forskere og studenter. Giske bør huske sitt gode poeng, og sørge for at universitetsfolk ikke bare kan meske seg med momsfri mat, men også få åndelig føde i rikelig monn.
Et universitetsbibliotek bør være et nasjonalt ansvar. Universitetet har allerede så lite penger at det er vanskelig å kreve en redningsaksjon over eksisterende budsjetter. Fredag kom regjeringen med sitt forslag til revidert nasjonalbudsjett. Der var det lite å hente for universitetene utover de vanlige intensjonene og vage fremtidsplanene.
Det som må til er øremerkede midler fra et storting som er flinke til å klappe når Kongen taler om kunnskapsarv og bokskatter, men like flinke til å stikke sin kos når den røde løperen er rullet inn. Fortsetter utviklingen som i dag, vil Georg Sverdrups hus snart bli redusert fra et viktig forskningsbibliotek til en overdådig utsmykket lesesal.
