Stem eller reis hjem
Dersom du velger å bruke stemmeretten din i studiekommunen mister du reisestipendet. Med dette gir ikke regjeringen studenter fra de nordligste fylkene noe valg.
Vil du ha 10 000 kroner i året eller være en av 500 000 som bestemmer bystyresammensetningen i Oslo?
Får regjeringen det som den vil blir det nå mulig å endre bostedsadresse under studietiden slik at du får stemmerett i studiekommunen din. Men da mister du automatisk reisestipendet som dekker tre hjemreiser i løpet av et undervisningsår.
Ikke en katastrofe dersom du fra før av er bostedsregistrert i Halden. Heller ikke så farlig dersom du ikke interesserer deg for kommunalpolitikk. Og ikke noe å gråte over dersom du er så godt oppdatert på kommunepolitikerne i hjemkommunen at du vet hva de står for, og hvem du vil gi stemmen din.
For studinen fra Alta med 10 000 kroner årlig i reisestipend blir valget verre. Særlig siden hun er opptatt av å bruke stemmeretten sin på en veloverveid måte, noe som blir umulig for henne i hjemkommunen der hun er så sjelden.
Regjeringen mener studenter ikke kan få i både pose og sekk. Velger man lokaldemokratiet får man ofre litt av studiebudsjettet.
Problemet er at de aller fleste studenter som har valget mellom en betydelig stipendandel eller stemmerett vil velge pengene. Det betyr at studenter med bostedsadresse i et av de nordligste fylkene blir økonomisk tvunget til å velge bort stemmeretten i studiekommunen. Uten reisestipendet eller rike foreldre er det vanskelig å komme seg hjem et par ganger i året.
Tall fra Lånekassen viser at studenter bosatt lengst nord i landet kan få over 10000 kroner i reisestipend årlig. Når en flyreise tur retur Kirkenes – Oslo koster i overkant av 4000 kroner, er det ikke vanskelig å forstå at innholdet i lommeboka går foran stemmeretten i studiekommunen.
Å kutte resiestipendet er grov forskjellsbehandling. Muligheten til å bruke stemmeretten på en skikkelig måte kan ikke avgjøres av hvor i landet den enkelte student er født og oppvokst. Studenter fra Tromsø har et like stort behov for å besøke hjemstedet sitt i løpet av studietiden som studenter fra Moss. Et behov det ikke kan være så vanskelig for regjeringen å forstå.
Dersom studinen velger stemmerett foran reisestipend kan det føre til at båndene til hjemstedet etter hvert blir såpass svekket at hun ikke reiser hjem for å jobbe etter endt studietid. Hun har ikke de nødvendige kontaktene som skal til for å få en jobb hun er fornøyd med, og det sosiale miljøet har hun sklidd ut av. Dette er stikk i strid med distriktspolitikken regjeringen har brukt så mye ressurser på.
Velger hun derimot reisestipendet går det på bekostning av hennes egen stemmerett. Får hun ikke bruke den på en skikkelig måte under sin tid som student, er det ikke sikkert hun vil ha engasjement nok til å ta den i bruk den dagen hun flytter hjem heller. Å få sine borgere til å bruke stemmeretten er et annet prosjekt regjeringen har brukt mye penger på.
Så uansett hva studentene velger i denne situasjonen blir det feil. Derfor bør studentene forlange å få både stemmerett i studiekommunen og reisestipend. Om studenter bostedsregistrerer seg i Oslo er det fremdeles fullt mulig for Lånekassen å ha oversikten over foreldrenes bostedsadresse. Dermed kan de beregne reisestipendet etter hvor mye det koster å komme seg til og fra foreldrenes boplass. Så kan samfunnsbevisste og hjemmekjære studenter fra de nordligste fylkene fremdeles studere i Oslo.
At teksten over et av de blanke feltene på Lånekassens søknadspapirer endres må kunne forlanges. Å stille enkelte grupper av studenter overfor valget mellom økonomi og demokrati er derimot alt for mye forlangt.
