Fra Comte til Clemet
Etter en Forskningsmelding, en Kvalitetsreform og et Kunnskapsløft kommer Fremtiden.
;)
Kritikk spretter av som vårlig hagl på stortingsmelding 20, «Vilje til forskning», regjeringens redningsplan for et lite land som så smått begynner å frykte at det engang snart, tett innsmurt med de siste dråper nordsjøolje, skal skli ned fra toppen av verdensstatistikkene. Samfunnspilarene av betong og stål på havbunnen skal omsider erstattes – av myldrende laboratorier for «fremragende forskning» i en eller annen variant av «teknologi»; det være seg nano–, bio– eller gen–. Fremtidslandet skal bygges med realfagenes vekst, en mesterplan så selvsagt at de fleste av forskningsminister Kristin Clemets hardeste motstandere stilnet da det blendende verket ble lagt frem for vel to måneder siden.
Kan godt hende den lavmælte debatten rundt en av årtiets viktigste stortingsmeldinger skyldes at realfagsatsningen skal skje ved nye tilføringer og ikke ved omprioriteringer: Mye til noen, men fremdeles noe til mange. Kanskje det også betyr noe at departementet ser ut til å ha lyttet litt til universitetsmiljøene i forkant, og renset Forskningsmeldingen for noe av det mest uspiselige, markedsbejaende, nyliberale tankeskrotet. Men likevel: Den dempede reaksjonen er et tydelig tegn på at mange i hundreårsjubilanten Norge flokker seg rundt teknologioptimismen. Troen på naturvitenskapens samfunnsbyggende potensial har for lengst overvunnet den velbegrunnede frykten for dens destruktive muligheter. Samtidig er arven fra 60– og 70–tallets skarpe vitenskapskritikk forvist til pressede kultur– og forskningsmiljøer som ikke kan forvente økning av tilføringene fra Staten eller næringslivet med det første.
«Jeg har en dyp avsky for vitenskaplige arbeider hvis direkte eller indirekte nytte jeg ikke kan innse…» sa Auguste Comte (1798–1857), positivismens og sosiologiens for lengst avdøde franske far, hvis samfunnsteoretiske arvemateriale stadig kan spores i noen av landets forskingspolitikere. Comtes kongstanke var å bygge fremtidens samfunn på innsiktene fra «den positive vitenskapen», det vil si matematikk, fysikk, kjemi og biologi. Men en slik satsing på realfagene kunne selvfølgelig ikke i komme i stand uten visse samfunnsreformer. Comte vendte blikket mot utdanningssystemene. Folket måtte oppdras, og om det ikke hjalp med fornuftig tale, da skulle vitenskapens frontkjempere bruke religionen for å appellere til følelsene: Å motarbeide «det positive stadium» ville være et svik mot fremtidens generasjoner, forkynte Comte entusiastisk.
Antydes det her at Clemet er en slags reinkarnasjon av Comte? Selvsagt ikke! Hver tid har sine metoder, reformer og mål. I Norge anno 2005 får realfagene og teknologien bare drahjelp av en Forskningsmelding, en Kvalitetsreform og et Kunnskapsløft. Men det holder nok likevel: Vi er jo så fordømt optimistiske alle sammen.
Stortingsmelding 20 diskuteres på et åpent møte i Vilhelm Bjerknes\' hus torsdag 26. mai klokka 19. Til stede er blant andre rektor Arild Underdal, NSU–leder Jørn Henriksen og statssekretær Bjørn Haugstad (H) i UFD.
