2012-08-22

Politimannen er en populærkulturell arketyp med forbløffende seighet og overlevelsesevne - en praktisk anlagt type med lite respekt for faglige autoriteter, men som får jobben gjort. Klisjeen reproduseres i et enormt monn, i filmer, tv-serier og kriminalromaner, og mange politistudenter lar seg nok påvirke av karakterer som Kima Greggs i «The Wire» og John McClane i «Die Hard». Og hvorfor ikke? Politiyrket krever mot av mange slag, mot til å utføre oppgaver resten av oss er glade for å slippe.

Men forestillingen om et antiintellektuelt politikorps er virksom også hos andre enn Hollywoods manusforfattere. Det ser ut som om skrekken for å bli sett på som brølapebetjenter med en IQ under bunnlinja har grepet ledelsen på Politihøgskolen. Som svar har politiets læreplanskribenter hentet sosialteori og -etikk inn på pensum.

Denne uken bringer Universitas nyheten om at avgangselevene på Høgskolen regelrett slakter de teoretiske delene av utdanningen. Svært få er fornøyde med undervisningen i yrkesetikk og samfunnsvitenskap. Misnøyen bunner i at de teoretiske delene av utdanningen ikke henger sammen med de praktiske. Universitas har i flere år fulgt politistudentene tett, og vi sitter igjen med et inntrykk av oppegående studenter med interesse av å få mest mulig ut av utdannelsen. Derfor er det god grunn til å ta kritikken alvorlig.

Den tyngste årsaken til kulturendringer i politiet er endringer i samfunnet rundt. Politiet er og må være en støtte for det etablerte, og forandrer seg ettersom etablissementet gjør det, om enn ikke alltid i takt og likt over hele landet. Slik endres også kravene til politiutdannelsen. Et mer komplisert samfunn krever mer av politiet, og det er i denne sammenhengen teorien kommer inn. Sosiologibøkene havner på politistudentenes pensum for å gjøre dem i stand til å løse politioppdrag i framtida, men også for å heve politiprofesjonens anseelse – i prestisjekamp mot andre yrkesgrupper faller politiet igjennom om det teoretiske nivået blir for lavt.

Problemet er todelt: Delvis skyter læreplanskribentene over mål. Noenlunde god kunnskap om samfunnet er nok nødvendig, men politiet er ikke et professorkorps, og skal heller ikke være det. Det mest alvorlige er likevel at læreplanen bærer preg av et politi med dårlig akademisk selvtillit, og som importerer akademikere fra samfunnsvitenskapene, kanskje uten noen klar ide om hva det skal være godt for.

TONGOResultatet er en ny profesjonsstrid på Høgskolen, der samfunnsvitere har fått stor faglig definisjonsmakt. Med det følger undervisning på et samfunnsvitenskapelig og teoretisk språk som nok forblir fremmed for studentene. Det er ikke dermed sagt at politistudentene er dumme. Kritikken viser heller at lærerne ikke makter å gjøre samfunnsteorien relevant for politiyrket.

Dette er ikke en historie om at samfunnsviterne okkuperer Politihøgskolen, slik praktikere av den gamle garden liker å påstå. Sosiologene blir hentet inn for å utstyre Høgskolen med et teoretisk fikenblad. Politiet behøver i stedet en egen disiplin, en politivitenskap som makter å gi studentene og resten av politikorpset robuste analytiske verktøy. For det er stor forskjell på å utstyre studentene med analyseverktøy som er nyttige i politiarbeidet, og det å prakke på dem sosiologisk teori som ingen ser nytten av. Politistudentene er fint i stand til å reflektere over yrkesetikk på sitt eget språk.

Politivitenskapen eksisterer allerede, men er i dag en lite utviklet disiplin. I de delene av Høgskolens undervisning som kommer dårligst ut i evalueringen har pensum lite med det politivitenskapelige å gjøre. En av de viktigste oppgavene for fagmiljøet må være å bygge en selvstendig fagdisiplin som bruker andre fag til sine egne formål, heller enn å bli universitetsforskernes leilendinger.

Dirty Harry skal ikke få lov til å danne politiskole i Norge. Studentene bør ikke lære mindre teori, men bedre teori. Vi skal ha et tenkende politi, men behøver nok ikke sosiologiprofessorer i miniatyr ute på lørdagskveldene. For hvem vil berges av en kriminolog når guttegjengen på andre sida av gata bretter opp ermene og vil se blod?

magnus.lysberg@universitas.no

Magnus Lysberg, redaktør i Universitas