2012-05-30

Jeg fikk en melding fra læreren min, torsdag morgen klokka åtte: «Som dere kanskje vet, så er det streik i staten. HiOA er tatt ut i første fase. Det betyr at det ikke blir noe av dagens samling.» Er det nå jeg skal få panikk? tenkte jeg, som om det ikke var nok eksamensnerver. Må jeg ta eksamen til høsten, eller til neste sommer? Blir studielånet større? Og er alt dette lærernes skyld?

Fremskrittspartiets Ungdom gikk ut før helga og ropte høyt om å avskaffe streikeretten. Gammelt nytt fra den fronten. Det FpU muligens ikke tar i betraktning, er at streiken er den første offentlige storstreiken på 28 år. Streikeretten blir ikke brukt i tide og utide. Media har gitt oss informasjon med teskje: Staten og fagforeningene blir ikke enige, og det er brudd i forhandlingene.

Offentlig sektor får ikke samme lønnsvekst som privat sektor gjør, etter at staten bestemte seg for å ikke følge lønnsoppgjøret i industrien. Det streikes over hele landet. Siden finanskrisen har lønnsoppgjørene i offentlig sektor vært moderate. Staten følger nøye med på situasjonen i Europa og ser økonomiske kriser på alle kanter. Grepet strammes rundt pengesekken. Jeg er ingen økonom, men argumentene for moderasjon virker fornuftige for å sikre framtida økonomisk. Om det er bærekraftig for kunnskapsformidlingen, er et annet spørsmål.

Lærernes hverdag er egentlig for full til å streike: Planleggingsmøter må avtales flere måneder i forveien og oppgaver hoper seg opp på pulten. Til tross for at lærerne har fått mer å gjøre, så har lønnen økt minimalt. Å streike er ikke å ha fri. Det er ikke gøy å stå på krava i steikende sol. Ytterst få av oss kler refleksvest. Heldigvis er det ikke dét de streikende tenker på. Rettferdig lønn for hardt arbeid, selv om det ikke bare handler om de få tusenlappene. Å få satt søkelys på at det er svært få fordeler ved å gå inn i yrket er viktig. En annen høgskolelærer forteller om da det eneste frynsegodet forsvant for to år siden: Gratis kaffe til de ansatte.

«Unio i streik» står det på plakatene utenfor Høgskolen i Oslo og Akershus. En av fagforeningene til de universitets- og høgskoleansatte er mye tydeligere enn vanlig. Alle streiker i staten rammer befolkninga. Når lærere og professorer blir tatt ut, går det ut over studentene. Utsatte eksamener og forelesninger som utgår er noen av effektene. Eller som i mitt tilfelle: Eksamensorienteringa blir avlyst.

De som er på siste del av utdannelsen, må kanskje oppleve å søke jobb til høsten uten et ferdig vitnemål. Heldigvis er studentenes rettigheter ved streik godt forankret i Lånekassens lovverk. Studenter vil som hovedregel ikke ha rett på støtte hvis de er mer enn 60 studiepoeng forsinka, men de studentene som blir forsinket på grunn av streiken vil kunne få støtte i det påfølgende semesteret. Når utsatt eksamen er bestått, vil også lån bli omgjort til stipend. Kanskje det rett og slett er en fordel for noen at streiken kommer midt i eksamenstida?

For at fagforeningene skal få gjennomslag, er det viktig med støtte i befolkninga. På Unios egen hjemmeside står det at spontanreaksjonen til 802 utvalgte var at sju av ti støtter streiken. Streikeretten skal vi ikke ta for gitt. Det er en av grunnsteinene i demokratiet. Unio er latinsk og betyr «jeg forener». Denne gangen er det viktig at også studenter forener seg i kampen om bedre arbeidsvilkår for lærere og professorer. Lærere er underbetalte og overarbeidet. Det har gjort at et viktig yrke ikke er attraktivt å gå inn i. På sikt vil dette i økende grad gå ut over studentene. Allerede nå senkes kvaliteten på oppgavevurdering og eksamenssensur. Lav lønn fører til lav studiekvalitet, når gode lærere velger andre yrker.

Det er en streik i regninga når brudd i forhandlingene kommer midt i eksamenstida - men støtte er likevel viktig i solidaritet med framtidige studenter. Jeg sendte en melding tilbake til læreren min: «God streik. Stå på krava!»

Helle Gannestad