ILLUSTRASJON: ØIVIND HOVLAND

«Vi stiller oss kritiske til at tilleggspoeng er den eneste og beste løsningen på den skjeve kjønnsfordelingen.» Ordene kommer fra profesjonsstudentenes representant. I mars kunne Uniforum melde at både styret ved Psykologisk Institutt og styret ved Samfunnsvitenskapelig Fakultet ønsker kjønnspoeng til menn som søker seg inn på profesjonsutdanningen i psykologi.

Dette reiser selvsagt prinsipielle spørsmål, - vil vi la menn ta studieplassene til kvinner, bare fordi de er menn? Men spørsmålet om kjønnspoeng for profesjonsstudiet i psykologi, handler ikke bare om den prinsipielle debatten for eller mot kjønnspoeng.

I prinsippet er kjønnspoeng urettferdig. Det er diskriminering. Det er ikke riktig å la flinke hoder bli forbigått av noen som ikke hadde like høy poengsum, bare fordi de flinke tilhører kjønnet som oftest søker utdanninga. Det kan vel heller ikke kjennes godt å vite at du tok plassen til noen som var like kvalifisert som deg, eller kanskje enda mer kvalifisert enn deg, bare fordi du er av motsatt kjønn.
Jeg har ei skikkelig oppegående venninne som er i mot kjønnspoeng. Da hun søkte høyere utdanning til et studie som kunne gi henne kjønnspoeng, sa hun: «jeg håper jeg kommer inn på karakterene alene. Jeg håper jeg kommer inn fordi jeg er flink, fordi jeg fortjener det. Ikke fordi jeg er kvinne.»

Men i denne debatten er det enda et hensyn å ta. Her snakker vi om profesjonsutdanninger der de utøvende fagpersonene må forholde seg til mennesker. Det er faktisk kjernen av det de driver med. Psykologer, leger, til og med barnevernspedagoger. De skal være der for andre mennesker. Jentepoeng i ingeniørstudier blir plutselig en helt annen sak. Guttepoeng på veterinærhøgskolen havner også i skyggen. Uten å tråkke på ingeniør- eller veterinærtær, mener jeg det er viktigere å ha en jevnere kjønnsbalanse på psykologi enn på fysikk.

Skjevfordelingen på profesjonsstudiet i psykologi er et faktum. I høst var drøyt 75 prosent av søkerne kvinner. Og av studentene som kom inn, var 80 prosent kvinner. Det er flere kvinner enn menn i Norsk Psykologforening. Det har det vært en stund. Det er flere menn enn kvinner som takker nei til plassen på profesjonsstudiet. Det kan være et problem. Ingen i landet skriker psykologkrise, med god grunn, men det er viktig å debattere skjevfordelingen likevel.

Kall meg gjerne primitiv. Men når jeg skal snakke om mine tanker, når jeg skal snakke om mine plager, når jeg skal utrede om noe som bare angår meg og denne andre samtalepartneren, ja, da vil jeg helst snakke med en mann. Jeg er veldig glad jeg har mannlig fastlege, for eksempel. Fordi jeg er mann selv. Så såre enkelt, nesten banalt.
Noe så hellig som det man tenker, noe så viktig som hvordan man har det, kjennes lettere å dele med en som er av samme kjønn.

Så er det ikke nødvendigvis sånn at kjønnspoeng er den fantastiske fasiten. Antakelig er det ikke noe riktig svar her. I første omgang er det en prøveordning som er foreslått. Og selv om den ikke skulle fungere, må man berømme fakultetsledelsen og instituttledelsen som tar tak i dette. Det er et godt poeng studentrepresentant Sikveland har når hun skriver at: «vi stiller oss også tvilende til om det faktisk er prøvd ut noen andre former for rekrutteringstiltak før man nå foreslår tiltaket med tilleggspoeng».

En mulighet er en slags «overgang» fra bachelor til profesjonsstudiet. En annen er holdningskampanjer for å lokke gutta rett fra videregående til psykologi. Det mangler ikke på kvalifiserte menn. Det mangler på kvalifiserte menn som vil inn på studiet. Kjønnspoeng eller ikke - på en eller annen måte må det gå an å jevne ut forskjellene. Det skylder vi fremtidas psykologer og deres pasienter.