Annonse

En klam konsensus struper utenriksdebatten

Den som sover, synder

Vi trenger mer enn avvæpnende og forførende pratemøter på Litteraturhuset.

De var kloke de gamle, de laget husene hule. Mens maktforhold forskyves, økonomien skjelver og regimer veltes, forblir Det norske storting like taust – og hult – i utenrikspolitikken. Politikken er den samme som før, og manglende opposisjon, debatt og kritisk analyse er fortsatt regelen i en klam konsensustradisjon som i beste fall er utdatert.

Vi nærmer oss ett-årsjubileet for Norges krigsdeltakelse i Libya. NATO angrep 9.600 ganger, og norske piloter sto for minst 12 prosent av bombingen. Som en direkte følge ble minst 70 sivile drept, ifølge Human Rights Watch. Forsvarsminister Espen Barth Eide nekter å telle antall drepte.

Lullet inn i troen på Sikkerhetsrådets rettmessige mandat var det knapt noen som hevet et øyenbryn for et år siden. FN-sporet er bare en av flere urokkelige strategier i norsk utenrikspolitikk. Regjeringen sto fritt til å erklære krig, og det via daværende forsvarsminister Faremos mobiltelefon. Det skjedde bare to dager etter resolusjon 1973 ble vedtatt i Sikkerhetsrådet. Om Stortinget hadde vært mer involvert i den mildt sagt hurtiggående beslutningsprosessen, hadde det antakeligvis spilt liten rolle. Den er nemlig symptomatisk for norsk utenrikspolitikk.

Jusprofessor Ståle Eskeland ble tiet i hjel og latterliggjort da han mente norske statsråder kan rettsforfølges for å ha medvirket til tortur i Afghanistan. Like lite trolig som at dette vil etterforskes, er det at noen på Stortinget vil miste posisjoner som følge av torturanklagene, mulige folkerettsstridige angrep i Libya og hemmelighold i saken om jagerflykjøp. Rolleblandinger i forvaltningen feller statsråder i rekordfart. Slikt er lettere å kritisere selv om man ikke har alle fakta på bordet. Den samme dobbeltheten i utenriksstrategier, udemokratiske prosesser og hemmelighold når aldri forsidene i Norges største aviser.

Det er vanskelig å løfte stolen man sitter på, også for det som en gang var det eneste opposisjonspartiet i utenrikspolitikken. Etter at SV ble med i regjering har diskusjonen blitt enda tammere og dertil lite interessant for mediene, som Asle Toje påpekte denne uken. Hvor ble det av motstanden mot NATO-medlemskapet, krigsdeltakelsen i Kosovo og anti-intervensjon fra de tidligere venstreradikale i SV, Heikki Holmås, Kristin Halvorsen og Audun Lysbakken? Kun Frp går motstrøms, om enn svært sporadisk og neppe særlig overbevisende, i bistandspolitikken. Og det er ikke bare i Libya-spørsmålet at den stille konsensusen råder. Heller ikke den feilslåtte Afghanistan-strategien diskuteres mye utenfor nisjeavisene og Litteraturhuset. Mangel på uenighet svekker evnen til analyse, refleksjon og debatt. Det brede engasjement smuldrer opp.

Idealer og realisme, hverken eller, men begge deler, er Jonas Gahr Støres varemerke. Det høres besnærende ut når han fremfører linjen «sikring av norske interesser gjennom en bevisst fredspolitikk». Hvordan interessene ble som de ble – og hvorvidt de er legitime, diskuteres sjelden like åpent. Ikke bare er det risikabelt for en småstat som er så avhengig av troverdighet og tillit utad. Det slenger oss også inn i en haug av moralske dilemmaer: Ifølge Stockholm International Peace Research Institute er Norge verdens største våpeneksportør i forhold til folketallet. Syvende størst totalt. Flere paradokser: Fredsnasjon, men krigsengasjert; miljøforkjemper, men oljegigant; bistandskjempe, men tollversting; menneskerettighetsforkjemper, men storinvestor i undertrykkende regimer.

Sannheten om Norge ligger nærmere NUPI-forsker Halvard Leiras beskrivelse: Vi er en fredsnasjon fordi vi har en tradisjon for å ha en fredstradisjon. Stortingspolitikerne klager sjelden, og de nekter å svare for dobbeltmoralen. Tilbake står vi, forvirret og resignert, uten en opposisjon som kan sette ord på vår potensielle misnøye.

Tiden da utenrikspolitikk var et «utvortes» anliggende, hevet over all uenighet og splittelse, er forbi. Det er bedre å innse at vi er små og ubetydelige, har liten råderett, kapasitet og oversikt i møtet med globaliseringen, for det kan vi lære av, enn å falle uengasjert og forvirret mellom to stoler. Vi trenger mer enn avvæpnende og forførende pratemøter på Litteraturhuset. Vi trenger representasjon. Vi trenger krangel. La den runge ut, fra korridorene på skolen, universitetet og debattforaene og over til Stortinget. Det er på tide at de sovende våkner.

Fakta

ILLUSTRASJON:Øyvind Hovland.

Annonse

Ingen kommentarer

Forhåndsvisning

Felt merket med * er obligatoriske.

Formateringskoder

**feit**
Gjør teksten feit
*utheving*
Uthever teksten
[ordbok](http://s0.no/1/)
Lager lenka ordbok
> Tekst
Siterer teksten

Skriver du inn epost-adresse, får du epost ved svar. Adressa blir ikke publisert.

Sett deg inn i våre debattregler før du skriver en kommentar.

10 siste saker i kommentar

Kirkas identitetskrise gjør at teologiutdannelsen blir mindre attraktiv.

Trangsynt i troen

Diagnosen er stilt, men Det medisinske fakultet nekter å la seg behandle.

Vanvittig arroganse

Valgets daler

Dagens unge er radikale, slik de alltid har vært, men i motsetning til tidligere skjønner vi at vi trenger nye metoder

Kampen om de to prosentene

Studentlederne bør legge vekk heiaropene og finne fram boligkravene under regjeringens budsjettforhandlinger.


Flere saker fra kommentar »

Annonse

Annonse

Forbrukslån
OPP Finans Forbrukslån OPP Finans anbefaler deg å være forsiktig med bruk av kredittkort og forbrukslån. Eff.rente 17%, 65.000kr o/5 år, etabl.geb. 825kr, totalt: 94.478kr