2012-02-15

Alt kan løses med et smil. En enklere utvei i en kinkig situasjon finnes ikke. Så når rektor Ole Petter Ottersen ved Universitetet i Oslo møter i Dagsnytt 18 på NRK for å snakke om sine studenters studieprogresjon, er humøret i orden. Men bak smilet ligger det tilsynelatende ingen løsninger.

Forslaget fra studieavdelingen ved UiO om å øke minstekravet til avgitte studiepoeng per semester fra 15 til 20 har ikke falt i god jord hos studentene. Vi bekymrer oss for ledelsens grep, i det de forsøker å skyve «trege» studenter ut døra for å gi rom for nye. Rektor Ottersen skriver selv på sin blogg at han vil gi plass til «det voksende antall unge som ønsker å skaffe seg en høyere utdanning».

For å gi dem plass skal han kvitte seg med enkelte av sine nåværende studenter, og samtidig øke antallet lærere per student. Ottersen påpeker i Dagsnytt 18 at dette handler om heltidsstudenten. At rektoren i det hele tatt benytter det begrepet viser hvor lite det nye forslaget har med dagens studenter og deres situasjon å gjøre.

Noe tall på hvor mange studenter dette vil ramme, vil ikke Ottersen ut med. Han forsøker å betrygge oss om at det nye forslaget ikke vil skape problemer for noen av oss. Men det vil naturligvis ramme studenter som allerede har påbegynt studieløpet sitt ved UiO. Å snakke om de «trege» studentene som om de ikke finnes ennå, blir for enkelt. De er der, utenfor vinduet ditt, som små maur som vrimler over Frederikkeplassen hver dag.

For å avdramatisere situasjonen forklarer smørblide Ottersen at det ikke er noen som skal rammes av dette, og at ingen vil kunne miste studieretten ved å stryke på en eksamen. Her er skylappene på. Det finnes 4700 enkeltindivider ved Ottersens institusjon som ikke oppfyller de nye kravene. UiO-rektoren virker uvillig til å sette seg inn i deres situasjon.

Ved å forklare at en student kan bruke ti år på en mastergrad i dag – og syv og et halvt år med det nye forslaget – får Ottersen kravet til å virke romslig og rimelig. Dette er et sleipt triks, som retter oppmerksomheten bort fra dem som er forsinket på grunn av reelle problemer. UiO-rektorens formulering får alle forsinkede studenter til å virke late.

Men hver eneste student som bruker mer enn normert tid på sine studier har en egen grunn til dette. Selv en forsinkelse på ett semester kan skyldes en situasjon som studenten sliter med, en situasjon som krever veiledning. Ifølge Ottersen har UiO de siste årene lagt stor vekt på studiekvalitet og studentoppfølging. Økt ressursbruk og øremerkede midler er del av en større strategi som rammer inn dette nye forslaget. Målet for strategien er klart, men metodene får vi ikke høre om. Når disse tiltakene ikke presenteres, er det naturlig å lure på hvorfor.

Det er problematisk at Ottersen ikke vil innrømme at mange av disse forsinkede studentene har en grunn til å være nettopp det. De skyves ut i stedet for å få en sjanse – i stedet for å finne ut hvorfor de er der og hva de kan gjøre for å snu skuta.

UiOs ledelse er nødt til å innse at strengere progresjonskrav ikke hjelper studentene, men snarere drar teppet vekk under dem. Forebyggende tiltak er veien å gå for å sikre normal progresjon, ikke harde sanksjoner.

solvenl@universitas.no

Solveig Nygaard Langvad, anmelderredaktør i Universitas