2011-11-30

Eksamenstid. Studentene har barrikadert seg på lesesalen, kantinen holder søndagsåpent for å fremstille fersk koffein til nervevrak med bunker av ulest pensumlitteratur og manko på søvn. 2000 sider skal pugges, markeringstusjes, pugges igjen – og resultatet skal komprimeres og transplanteres til gule og rosa eksamenspapirer, mellom klokken 09.00 og 12.00 i gymsal F neste torsdag.

Skoleeksamen. Mange setter spørsmålstegn ved en slik gammeldags eksamensform, som har fulgt høyere utdanning siden universitetets fødsel. Innvendingene er mange og gode: Eksamineringen er virkelighetsfjern ettersom en slik situasjon aldri oppstår i arbeidslivet. Prestasjonspresset skaper tapere. Eksamensformen gir grobunn for en usunn puggementalitet; vi læres opp til å sluke informasjon, og glemmer den like etterpå.

Likevel er skoleeksamen hyppig i bruk. Det virker som om læringsmentaliteten fra barneskolen er vokst inn i høyere utdanning: Kunnskap er noe som skal bli tredd ned over hodet på oss. Både studenter og professorer virker innforstått med at dette er den rimelige og faktiske holdningen.

Høyere utdanning er fullstendig valgfritt, men at studenter faktisk kan ønske å fordype seg i faget, virker likevel å være en fjern tanke. Dermed blir eksamen ofte bare en kontroll av at studentene har gjort det de er blitt bedt om, ikke en måling av hvorvidt de har forstått noe.

Logikken er tydelig: Kun ved å låse studentene inn i et rom, avstengt fra omverdenen, vil man kunne teste om de besitter «ekte» kunnskap.

Hva er så ekte kunnskap? Vitenskapsjournalist Bjørn Vassnes skriver i sin nye bok «Sokrates og sjøpungen – Flukten fra kunnskapen» at vi er inne i en dyptgående kunnskapskrise. Han gir internett skylden, og mener samfunnet ikke lenger oppmuntrer til «virkelig» kunnskapstilegnelse, men heller til konsum av informasjon. Vassnes advarer mot troen på at kunnskap bare er et tastetrykk unna; det vi finner på nettet er informasjon, det blir først kunnskap når det integreres med annen kunnskap i en levende hjerne.

Vassnes’ kritikk er treffende, men samtidig feilslått. At internett ikke innehar kunnskap i seg selv, er innlysende, men å gå derfra og til å se på nettet som en trussel mot kunnskapstilegnelse er et feilgrep.

Det samme feilgrepet gjøres av emneansvarlige som fortsatt sverger til skoleeksamen som eksamineringsform. Ved å stenge studentene ute fra tilgjengelig informasjon, ved å karakterisere internett som et jukseredskap, gir man samtidig et feilaktig inntrykk av at kunnskapen kan hentes derfra.

«Ekte» kunnskap krever tenkeevne, og slik kunnskap er det ikke mulig å jukse seg til. Du lærer deg ikke forståelse på Wikipedia. Tvert imot. En student kan lese tusen sider pensumlitteratur, uten å være i nærheten av å begripe poststrukturalisme. Samtidig kan hun forstå Kants kritikk av den rene fornuft på ett enkelt nachspiel.

Det er klart at skoleeksamen kan være nødvendig i visse fag der faktakunnskap skal testes, men innen humaniora og samfunnsvitenskap er det fagforståelse som er det erklærte målet.

Andre eksamensformer, som semesteroppgave eller hjemmeeksamen, skaper betydelig bedre forutsetninger for studenten til å formidle hva hun sitter på av kunnskap.

En skoleeksamen, derimot, skaper kun begrensninger.

Øyvind Gallefoss, journalist i Universitas