Statsviterne på UiO er vei til å gjøre seg selv irrelevante.
En mammut på museum
; "<b>ILLUSTRASJON:</b> Øivind Hovland")
ILLUSTRASJON: Øivind Hovland
«Statsviterne satte seg på bakbena for flere år siden, og der sitter de fremdeles.»
I løpet av noen år har mulighetene for den som ønsker å studere politikk i Oslo økt radikalt. Et masterprogram i internasjonale studier opprettes på Ås – ved Universitetet for miljø– og biovitenskap. BI lagde for noen år siden en mastergrad i politikk og økonomi. Og på Bjørknes, privatskolen som hjelper folk å pusse på vitnemålet fra videregående skole, har Fredsforskningsinstituttet (PRIO) stelt i stand en master i Peace and Conflict Studies. Hva har de til felles? Ingen av gradene tilbys på Universitetet i Oslo (UiO). Der er derimot masterprogrammet i Peace and Conflict Studies på nippet til å bli nedlagt hvert år.
Masterprogrammene er populære. Tilbudet øker på grunn av stor etterspørsel fra studentene. De er ettertraktet på arbeidsmarkedet. Mange har forsøkt å få i stand slike programmer på UiO. Hvorfor har ikke det gått? Jo, statsviterne på Universitetet satte seg på bakbena for flere år siden, og der sitter de fremdeles. Samfunnsvitenskapelig fakultet ved UiO er Norges største og viktigste miljø for studiet av politikk. Og på fakultetet har Institutt for statsvitenskap (ISV) definisjonsmakten over hva dette studiet skal være.
Professor Janne Haaland Matlary er kjent for å si til sine studenter at «snart har halvparten av alle nordmenn en mastergrad fra London School of Economics (LSE)». Frasen er åpenbart ment som en vits, men er også betegnende for situasjonen for hennes eget fag på UiO: Halvparten av alle nordmenn har ikke en mastergrad fra LSE, men det har nok mange av Matlarys tidligere studenter på bachelorprogrammet i internasjonale studier. Hun har selv sørget for at de ikke har hatt et tilbud i Oslo.
Da UMB i Ås i fjor begynte undervisning i internasjonale studier på masternivå førte det til hissig debatt i Universitas. Statsviterne ble beskyldt for å tviholde på et utdatert vitenskapssyn importert fra USA på sekstitallet. Professorene Janne Haaland Matlary og Bjørn Erik Rasch svarte at internasjonale studier ikke er et fag. Posisjonen er velkjent. Statsviterne har lenge vært motstandere av såkalte «tverrfaglige» studier. Men argumentasjonen er snodig. Også statsvitenskapen er et fag med flere forskningsobjekter og -metoder. På instituttet studeres alt fra folkemord til kommunevalg, og det er åpenbart at Rwanda og Rakkestad ikke studeres på samme vis.
Prestisjestudiet i Peace and Conflict Studies på UiO er et slikt tverrfaglig program som er avhengig av forelesere fra ISV. Hver høst står det i fare for å legges ned. Statsviterne gjør minst mulig for å holde liv i programmet, selv om det er svært populært. Hva er årsaken til gjenstridigheten? Det er ikke godt å si. Og det er kanskje heller ikke så viktig. Virkningen kan bli verre – ISV kan komme til å gjøre seg selv uattraktivt for dyktige studenter. Mange av instituttets professorer nærmer seg pensjonsalderen, men de behøver ikke ta med seg faget inn i pensjonstilværelsen.
Statsvitenskap – også i Oslo – er en samfunnsvitenskapelig disiplin med stor tyngde. En kjempe, en mammut. Nå vandret som vi husker mammutene inn i isødet, der de frøs fast. I dag ser vi dem kun på museum. Dit kan også Institutt for statsvitenskap være på vei.
Magnus Lysberg, debattredaktør i Universitas9 kommentarer
Nå vandret som vi husker mammutene inn i isødet, der de frøs fast. I dag ser vi dem kun på museum. Dit kan også Institutt for statsvitenskap være på vei.
Dette gjelder vel også UiO som helhet, ikke bare ISV. Men dette er utvilsomt en velpoengtert og velskrevet artikkel som treffer innertier mht. Matlary & co. Mange vil også nikke gjenkjennende når de tenker på Iver B. Neumann, som måtte ta til takke med en stilling på HF-fakultetet. Neumann er kanskje Norges internasjonalt mest siterte statsviter. Han tilhører ikke den riktige "skolen" for å bli ansatt ved ISV, må vite. Speaks volumes.
Det er jo åpenbart at UiO ikke kan ha hundrevis av studenter som driver og fokuserer på krig og fred og sann. Det er ikke til det beste for samfunnet når alle skal transporteres på løpebånd rett inn i byråkratiet etterpå. Statvitenskap + offentlig sektor =
Sist gang jeg sjekka ISI så var ikke Neumann den mest siterte statsviteren i Norge.
Så er dette med "tverrfaglighet". Lysbergs poeng bygger på en antakelse om at tverrfaglighet må institusjonaliseres i egne fag. Det er for så vidt et greit argument, det er en tradisjon etter reformene i sektoren og opprette tverrfaglige studier. Problemet med disse studiene er i 9 av 10 tilfeller at det ikke bygger på eksisterende og institusjonaliserte forskningsmiljøer.
Så er det et udiskutabelt faktum at ISV er Norges fremste statsvitenskapelige miljø der det virkelig teller i internasjonal sammenheng, og det er forskning. Skal ISV og UiO hevde seg internasjonalt er det en ting å gjøre, og det er å få forskere til å publisere mer i tunge internasjonale tidsskrifter, og de forskere får man ikke med den til tider fraværende metodeundervisningen på de tverrfaglige masterne.
Sist gang jeg sjekka ISI så var ikke Neumann den mest siterte statsviteren i Norge.
Næhei. Og hvem og når var det, da?
Skal ISV og UiO hevde seg internasjonalt er det en ting å gjøre, og det er å få forskere til å publisere mer i tunge internasjonale tidsskrifter, og de forskere får man ikke med den til tider fraværende metodeundervisningen på de tverrfaglige masterne.
Enig i at kvaliteten på forskerne er viktig om man har internasjonale ambisjoner. Men det er neppe så enkelt som at man kan si at det er i metodeundervisningen at hunden ligger begravet. Kan du utdype hva du mener?
Litt avhengig av hvilke tidsskrifter som skal telle, men du kan leke deg med å sammenligne UIO baserte Haavard Hegre eller Arena forankret Johan P. Olsen med Nuemanns laterlige siteringsrate. Olsen har vel noe som 4000 siteringer på en artikkel, mens Neumann kommer ikke over 400 engang. Aggregerer du over tid vil du se at Neumann forsvinner sammenlignet med nevnte statsvitere.
Litt avhengig av hvilke tidsskrifter som skal telle, men du kan leke deg med å sammenligne UIO baserte Haavard Hegre eller Arena forankret Johan P. Olsen med Nuemanns laterlige siteringsrate. Olsen har vel noe som 4000 siteringer på en artikkel, mens Neumann kommer ikke over 400 engang. Aggregerer du over tid vil du se at Neumann forsvinner sammenlignet med nevnte statsvitere.
Johan P Olsen er vel emeritus fra UiB, litt feil å telle han som UiO-professor (selv om han har en imponerende akademisk karriere).
Hegre et et godt eksempel, hans fire mest siterte verker er sitert henholdsvis 253,124,102 og 87 ganger. Tilsvarende for Neumann 46,38,32 og 25.
Så det er dette kunnskap og vitenskap har blitt redusert til? Antall siteringer? Det høres ut som om noen er født til å jobbe i nifu-step eller hva det nå heter, og ikke i akademia.
Selvfølgelig er ikke siteringer et fullgodt tegn på kvalitet, men det er et tegn på hvor mange som mener tankene og arbeidet du har gjort er viktig nok til å selv framheve det.
Jeg har til gode å se noe annet kvalitetsbegrep når det gjelder statsvitenskapen.
PS. Det heter bare NIFU, og mange har dobbeltstilling der og på UiO, for eksempel noen av Norges fremste forskere som forsker på forskning.
