Ideelle organisasjoner masseproduserer Afrika-stereotypier.
Bistandsporno
«Bildet av det stakkarslige sør skaper et maktforhold mellom den hvite og den brune mann.»
Vi lar ikke Hellas definere Europa, men vi lar noen problemområder i Afrika definere et helt kontinent. Det skyldes bildene mange ideelle organisasjoner bruker i søken etter pengegaver.
Ved religiøse høytider, hånd i hånd med reklameforbud, danser små mørke barn på tven, til inntekt for en ideell organisasjon. Seeren, mett på ribbe eller påskegodteri, oppfordres – hvert år – til å bli en fadder for lille Amonke i Afrika. Stakkars lille Amonke i Afrika. Men tenker virkelig den gjengse senegaleser på Amonke når hun tenker på Afrika, er bildene av femåringen som går fem mil for å hente vann representativt for Afrika?
Allerede i 1843 dro norske misjonærer til Afrika, med Bibelen og brunost i bagasjen. Da misjonærene kom tilbake fortalte de ikke om sivilisasjoner, fordums kongedømmer, afrikansk egenart og en rik fortellertradisjon – de fortalte om lille Amonke i Afrika, barbariet og den kristnes moralske ansvar overfor villfarne negre. 168 år senere flagger vi vår sekularitet, men Amonke tviholder vi på.
Bildet av det stakkarslige sør skaper et maktforhold mellom den hvite og den brune mann. Den hvite hånden som stadig gir er økonomisk og kulturelt overlegen, den brune hånden tar imot. Den brune mannen har blitt en passiv nødhjelpsmottager, en som ikke evner egenproduksjon eller selvutvikling. Det klassiske, og falmede bildet av Afrika, viser ikke potensialet i kontinentet og i de ulike folkegruppene som befolker det.
Alt ser likevel ikke mørkt ut. I løpet av 168 år har det stereotypiske bildet av afrikaneren endret seg. Nå har han ikke overproporsjonerte lepper og kullsort hud, og ikke jobber han som statist i Tintins verden. Nå er afrikaneren en dame. Hun bærer på fargerike gevanter og har slik en herlig rytmesans. Vi har sluttet å snakke om den underutviklede, primitive afrikaneren. Når vi ikke stikker en telelinse opp i trynet til en radmager mor med et dødssykt barn, snakker vi om den glade, dansende afrikaneren. Ikke tenkeren, entreprenøren, forfatteren eller forskeren – nei, den eksotiske danseren.
Jeg har vært den usiviliserte, den flyktende og den sultende afrikaner. I rumpevrikkingens tidsalder har jeg blitt den dansende afrikaneren. Skal sant sies, og sannheten må frem i Universitas: Jeg er en fantastisk danser, men det stopper ikke der: Se, jeg er en somalier som kan skrive! Så vi afrikanere har, i det minste, en IQ over 80.
Warsan Ali Ismail, Infoansvarlig, Somalisk studentforening
