2011-10-26

Ibegynnelsen av oktober nådde en gruppe studenter og ungdommer byen Harrogate i England. De går fra Jarrow utenfor Newcastle i nord, til parlamentet i London i sør, en distanse på 451 kilometer. De protesterer mot den høyeste arbeidsledigheten blant ungdom i Storbritannia på over 20 år. Lignende protestbevegelser finnes over hele verden. Til felles har de én ting, de går en usikker framtid i møte.

Samme dag la Norges finansminister Sigbjørn Johnsen fram statsbudsjettet for 2012. Tradisjon tro til høylytte protester fra studentene. Leder i Norsk Studentorganisasjon Kim Kantardjiev stod i spissen for misnøyen. «Vi får tre-fire halvlitere ekstra i måneden med en økning på 1,9 prosent i studiestøtten. Det blir enda verre å være student i år enn i fjor», sa Kantardjiev til Universitas.

At vi i Norge ikke får elleve måneders studiestøtte kan virke som en bagatell når man løfter hodet ut av oljetåka Norge befinner seg i. Det er viktig å jobbe for en bedre studenthverdag, selv om norske studenter allerede har det bra. For NSO er det en plikt. Men i blant bør vi stoppe opp og se hva som skjer utenfor våre grenser. I stort sett hele den vestlige verden er det nå en generasjon unge mennesker, med eller uten utdanning, som ikke har jobb, ikke bolig og ikke store forhåpninger om å få noen av delene med det første. Unge mennesker er de store taperne i finanskrisa.

I OECD-landene stod én av fem unge mellom 15 og 24 år uten arbeid i begynnelsen av 2011. I Spania er tallet høyere, nesten halvparten er arbeidsløse. Enda verre, mener The Economist, er at 16,7 millioner unge i OECD-området nå kan klassifiseres som NEETS (not in employment, education or training). Disse utgjør 12,5 prosent av alle mellom 15 og 24 år i den økonomisk mest utviklede delen av verden. Det er et problem for de uten jobb, og for hele samfunnet. Ungdom som skulle bidratt med ferskt pågangsmot og nye ideer, sitter nå uten muligheten til det. Mange har rett og slett gitt opp håpet om å skaffe seg en jobb. De kommer seg ikke inn på arbeidsmarkedet i en avgjørende fase av arbeidslivet. Forskning viser at de som i en ung alder har gått arbeidsløse, vil slite med å komme seg inn seinere, og hvis de kommer seg inn vil det bli med lavere lønn resten av livet.

Hvordan har man havnet i denne situasjonen? Det mest åpenbare svaret er finanskrisa. En konsekvens av lavere økonomisk vekst er at færre nye arbeidsplasser skapes. Det er skapt et skille i arbeidsmarkedet der noen er innenfor og noen er utenfor. Ifølge Businessweek finnes dette skillet i mange vestlige land. Enten er de unge ikke kvalifisert for de ledige jobbene, eller så må de ta jobber de ikke kan leve av. Når vi legger til at vi som er unge i dag sannsynligvis må betale høyere skatter, få mindre støtteordninger fra staten og jobbe lenger enn våre foreldre, tegnes det ikke et lystig bilde.

Problemets løsning er utdanning. I Europa er trenden at det blir dyrere, samtidig som det kuttes i utdanningsbudsjettene. Det vil forsterke problemet. Regninga etter finanskriser, eldrebølger og klimaproblemer er det vår generasjon som må ta. Vi har derfor verken tid eller råd til å sitte og se at løsningene forsvinner inn i horisonten.

Vegard Røneid Erikstad, journalist i Universitas