2011-10-12

Studentenes og akademikernes hjelpefond (SAIH) skapte for to år siden overskrifter i Universitas da de avslørte at selskapet Fugro fikk rekruttere studenter ved Arbeidslivsdagene på UiO, på tross av et tvilsomt etisk rulleblad. Etter en elendig mediehåndtering hastevedtok UiO-ledelsen et par etiske retningslinjer for Arbeidslivsdagene. Rettere sagt vedtok de to kulepunkter som var så spesifikke at de egentlig ikke sa stort om etikk. Og de gadd ikke engang å konsultere nyhetsbrevet Norwatch, selv om halvparten av den nye «etiske» praksisen gikk ut på å bruke nettpublikasjonen som vaktbikkje. Historien er til i grine av.

Når SAIH (og Studentparlamentet) nå for andre gang krever at UiO tar klarere etiske standpunkt internasjonalt, har ikke kynikerne vært nådige. «Politiske posører» og «skrivebordsradikalister» er blant merkelappene de har blitt påsatt, blant annet av Universitas’ debattredaktør Magnus Lysberg.

Som alltid er det ikke spesielt vanskelig å forkaste idealisme med realpolitiske forbehold. Det stemmer at etiske retningslinjer for UiOs samarbeidsvirksomhet kan monne ut i uforpliktende floskler om at demokrati og fred er gode ting. Det stemmer også at det er vanskelig å faktisk få gjennomslag for etiske standpunkt internasjonalt. Dritvanskelig. Men det er langt derfra til å hevde som Lysberg at vi kommer «like langt» med etiske retningslinjer som uten. Særlig med tanke på at UiO allerede har en «utenrikspolitikk», ja til og med et «utenriksdepartement» – departementet heter internasjonal seksjon og politikken heter bilaterale forskningssamarbeid, utvekslingsprogram og fellesgrader. Ingen retningslinjer for det arbeidet er også på sitt vis en retningslinje.

Mangelfulle og meningsløse retningslinjer er enda verre. Det viser historien for to år siden, da debatten ebbet ut før Universitetet egentlig forpliktet seg til noe som helst. Konsekvensen er at UiO i sitt internasjonale virke fremstår som etisk fjollete. Progressive demokratiske idealer forfektes på blogger og i festtaler, mens debatten om hvordan idealene skal forsvares i handling er fraværende. Dette er det status quo Lysberg forsvarer.

Etikk har et potensiale ikke engang en kyniker kan benekte. Den lærer oss å analysere grunnlaget for egen oppførsel så vi kan leve mer i tråd med verdiene våre. I en ideell verden hadde institusjoner som vår hatt en kontinuerlig etisk debatt på samme måte som psykiatere går til egenterapi. Egenetikken ligger etter min mening i kjernen av det akademiske prosjektet. Det er vår egeninteresse som akademisk institusjon å holde den ved like.

Ses UiOs etikk som en akademisk debatt er det også lettere å forholde seg til at svarene er vanskelige å finne. Det konkrete forslaget til en etisk retningslinje som SAIH og Studentparlamentet nå fremmer – at Universitetet skal holde et våkent øye med alle sine samarbeidsinstitusjoner og skrike ut om alle menneskerettsovertramp – må ikke nødvendigvis være hva vi vedtar.

For det er ikke åpenbart at det strider mot våre felles etiske målsettinger når en språkforsker kneler for Robert Mugabe, selv om SAIH er kritiske til det. Men når en halvhjertet Ole Petter Ottersen gjør knefall for anklager i en studentavis, brister alle våre illusjoner om etisk bevissthet, demokratisk kontroll og akademisk selvrefleksjon ved UiO på en og samme tid.

Emil Flatø, journalist i Universitas