Et politisk forslag er ikke nødvendigvis riktig, selv om saken er viktig.
Politisk posering
; "<b>ILLUSTRASJON:</b> Øivind Hovland")
ILLUSTRASJON: Øivind Hovland
«Det er altfor lett å mistenke politiske aktivister for å posere, kanskje spesielt når de kommer fra venstresiden.»
Politikken bruker symboler, men symboler utgjør ikke en politikk i seg selv. Eller sagt på en annen måte: handling er viktigere enn ord. Nå vet vi jo riktignok at tale også er handling; humanistene snakker om talehandlinger. Men noen taler er mer handlende enn andre. Og når politiske forslag fremmes bør virkningen – konsekvensen – være gjennomtenkt. Alt annet er lettvint politikk.
Det er altfor lett å mistenke politiske aktivister for å posere, kanskje spesielt når de kommer fra venstresiden. Miljøsak, internasjonal solidaritet, Palestina. Hvem har ikke tenkt, kanskje med et stikk av misunnelse, at disse aktivistene nyter den moralske overlegenheten, at de fryder seg over sin egen etiske renhet. Og hvem har ikke tenkt, når denne kritikken kommer, gjerne fra en klimaskeptiker eller israelvenn, at den er billig, og at den ikke holder vann.
En slik tvil spredte seg i meg da jeg som debattredaktør i denne avisa, på fredag ettermiddag i forrige uke, mottok et leserinnlegg fra SAIH – Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond. Det var rettet mot rektor ved Universitetet i Oslo (UiO), og krevde at han skulle «si ifra». Rektor Ole Petter Ottersen må si i fra mot tilfeldige arrestasjoner i Zimbabwe, han må si i fra mot likvidasjoner i Colombia. Det er studenter som blir arrestert og likvidert, studenter ved universiteter som UiO samarbeider med.
SAIH foreslår at alle universiteter UiO samarbeider med må skrive «selvevalueringsrapporter rundt forhold som ytrings- og forsamlingsfrihet på campus». Og at Universitetet må lage etiske retningslinjer for samarbeid med andre universiteter. Hva godt kommer av det? Hvordan skal selvevalueringsrapporter, forfattet bak et bortgjemt skrivebord i Harare, gi studenter i Zimbabwe ytringsfrihet? Hva skal Ottersen gjøre, når det åpenbare skjer, når rapporten lyver? Ingenting. Og da er vi tilbake ved begynnelsen.
Flere enn SAIH kan kritiseres for politisk posering. Eksempler er lett å oppdrive. For å få penger fra Forskningsrådet til å drive grunnforskning, må forskerne i sine søknader skrive om ting som «kjønnsperspektivet i forskningen». Resultatet er selvfølgelig at søkerne gjør gode miner til slett spill, de klipper inn utlysningsteksten i søknaden. Men hvorfor skal forskere være nødt til å forsikre Forskningsrådet om at «god forskning må ta hensyn til biologiske og sosiale forskjeller mellom kvinner og menn», slik rådet skriver? Jo, i søknadene ser vi fotsporene av lettvint politikk.
Også Velferdstinget i Oslo og Akershus har vært fristet av billige politiske poenger. I våres ble det vedtatt at Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus må lage etiske retningslinjer for alle sine virksomheter. Men hva slags etikk det skal være, har ikke tinget sagt noe om. Velferdstinget er et politisk organ, og overser at etikk raskt kan bli et substitutt for politikk.
Politikk er først og fremst prioriteringer. Om Universitetet skaffer seg en utenrikspolitikk bør Ottersen bruke ressursene der det gir resultater. Han må med andre ord ha noen virkemidler. Og virkemidler bør som kjent være midler som virker. Det gjør ikke etiske retningslinjer.
Magnus Lysberg, journalist i Universitas7 kommentarer
For meg fremstår denne kritikken som ganske banal. La oss se på hva SAIH faktisk sier: 1. Ole Petter Ottersen har selv "trukket frem viktigheten av mer demokrati og universitetenes sentrale rolle i kampen mot diskriminering" (denne opplysningen har jeg ikke etterprøvd, men en rektor kan bindes selv av floskler i festtaler). 2. Universitetet i Oslo samarbeider med universiteter som bryter menneskerettighetene til studentene sine (her vil jeg gjerne se litt mer håndfaste bevis - UiO har for eksempel ikke noen samarbeidsavtale med Zimbabwe, som gjør det litt irrelevant i denne sammenheng hva som skulle foregå på universitetene der). 3. Vi krever ikke boikott, men etiske retningslinjer for UiOs arbeid på denne fronten.
...også kommer kritikken om at SAIH er posører, idealister uten sans for konkrete forslag.
Sannheten er at SAIH har gode erfaringer med å presse på for bedre etisk praksis på Universitetet. De kjørte blant annet en sak i Universitas for noen år siden hvor de kritiserte at Universitetet slapp til firmaet Fugro på arbeidslivsdagene sine, fordi selskapet hadde skutt seismikk for Marokko i Vest-Sahara (noe både UD og FN beskrev som et "folkerettsbrudd"). Kravene deres da resulterte direkte i noen (riktignok ganske latterlige) etiske retningslinjer for arrangementer på UiO hvor det samarbeides med samfunn og næringsliv. I og med at de retningslinjene er såpass ufullstendige, men samtidig fyller sin funksjon, virker det intelligent av SAIH å presse på for mer av det gode.
Dessuten finnes det et mer overordnet argument for hvorfor denne kritikken av SAIH er så lite treffende. SAIH jobber konkret med urettferdighet innen akademia. De er ikke noe vanlig OD, som årlig finner en skole i Afrika å sende penger til. De velger seg prekære problemer innen akademia og jobber så innenfor rammene av den institusjonen de allerede tilhører for å behjelpe problemet. Både problemstillingene og metodene deres har alltid slått meg som utabloide og nevenyttige - den slags ting en ekte posør ikke ville tatt i.
Jeg synes til sist det er urettferdig av deg å sammenligne SAIH-forslaget med det som skjer i Velferdstinget, og praksisen i Forskningsrådet. I motsetning til de organisasjonene, har faktisk SAIH spisskompetanse med denne typen arbeid. (Og i alle tilfeller er det ganske ukontroversielt av Velferdstinget å oppfordre til såkalt corporate social responsibility - ikke fordi det nødvendigvis har all verdens gjennomslagskraft, men fordi det er en god norm for all næringsvirksomhet. Det ville dessuten vært unaturlig om Velferdstinget valgte å diktere det konkrete innholdet i de etiske retningslinjene til SiO, halve poenget med slike retningslinjer er prosessen med å utforme dem.)
For å avslutte litt kåkky: dette er verken politikk eller etikk, men ren polemikk!
Stort sett enig med Lysbergs betraktninger, det studentpolitiske landskapet er utvilsomt preget av posørvirksomhet.
Om Universitetet skaffer seg en utenrikspolitikk bør Ottersen bruke ressursene der det gir resultater.
Hvorfor skal UiO ha en "utenrikspolitikk"? Dette kan kanskje være aktuelt for universiteter som tilhører elitedivisjonen, men UiO er et regionalt universitet, til og med mindre internasjonalt enn mange andre norske universiteter. Det er således ikke bare SAIH, Velferdstinget m.fl., som kan mistenkes for å posere. UiO rammes i høyeste grad av den samme kritikken.
Hei. Og takk for interessen for å diskutere problemstillingen. Vi kommer tilbake til dere med ufyllende svar på kritikken. Men vi synes det er veldig bra å diskutere hvilke virkemidler som best kan adressere dette viktige problemet. Når det gjelder verdien av rapportering og dokumentasjon om overgrep, er det mye som kan bli sagt. Jeg er enig at det kan oppfattes om en vagt og lite slagkraftig våpen. Men på andre siden, så kan artikkelforfatter snakke med meg, våre partnere, studentbevegelser, amnesty og human rights watch om verdien av å løftet frem dokumentasjon om hva som faktisk skjer. Dette for at media, beslutningstagere og institusjoner skal bli klar over det som skjer. Åpenhet og informasjon er de undertryktes våpen. Hva vi bruker den til er noe annet. Hvis vi legger det i en skuff, har vi valgt å ikke gjøre noe. SAIH prøver å gjøre noe utfra en helhetlig tilnærming der en bruker bistand, politisk påvirkning og informasjonsarbeid (i Norge og i gjeldende land) for å adressere problemet. Vi er ganske små, og vi ser et kjempepotensiale i at akademia kan også fungere som en diplomatisk kanal, som utøver et visst press på andre institusjoner.
Men som nevnt, vi er alltid på utkikk etter nye og flere virkemidler. Og forslag fra artikkelforfatter og andre mottas med stor takk.
Til Emil: University of Zimbabwe er samarbeidsuniversitet med UiO. Og tusen takk for svaret ditt!
Hvorfor ble kommentaren til Emil fjerna?
Godt at noen sier klart fra om SAIHs pysepolitikk og skrivebordsradikalisme
Under dekke av blindernske floskler som "etikk" (les: gjør som jeg sier), "solidaritet" (les: gjør som VI sier), "empati" (les: ønsk av ditt hjerte å gjøre som vi sier) osv. har individuell vurderingsevne ved UiO lenge vært underlagt et sentimentalt og passiv-aggressivt bygdedyr. Det utslagsgjørende er ikke ens argumentasjonsevne - den har man instrumentalisert til "rhetorical skills" - men snarere å signalisere sin bløthjertethet ovenfor den offergruppe som til enhver tid er på moten, og sin generelle tilslutning til "varme verdier". Ikke noe vondt ment om "varme verdier", hva de nå enn er, men vi er et universitet, ikke et bedehus eller en barnehage.
...vi er et universitet, ikke et bedehus eller en barnehage.
Ingen bør lenger overvurdere betydningen av den distinksjonen...
