2011-09-21

Da jeg begynte på Blindern, følte jeg meg lettere desorientert. Så mange morsomme fag, så mange ting jeg vil studere! Men noen av medstudentene visste akkurat hvilke fag som var gode, hvilke forelesere man måtte få med seg og hvilke utenlandske universiteter man måtte utveksle til. Nå skal det sies at en stor andel av disse sannsynligvis ganske enkelt hadde orientert seg bedre enn meg, men mange av dem hadde en ekstra fordel: høyt utdanna foreldre.

Er det familiebakgrunn, og ikke innsats, som skaper forskjeller blant studentene? To nylig publiserte artikler om temaet kan tyde på det. I artikkelen «Two Paths to Inequality in Educational Outcomes», publisert i siste utgave av Sociology of Education, viser sosiolog Liza Reisel at Norge og USA har oppsiktsvekkende like utfall når det kommer til prosentandelen studenter som fullfører høyere utdanning, selv om systemene er vidt forskjellige. Dette dreier seg naturligvis om mer enn bare universitetene.

I begge land er det slik at elever fra en privilegert bakgrunn allerede stikker seg ut på barne- ungdomsskoletrinnet. Men foreldres utdannelse gir seg overraskende nok større utslag i positiv retning på statistikken her i landet enn i USA. Like interessant i denne sammenheng er funnene til Marianne Hansen i siste utgave av tidsskriftet Søkelys på arbeidslivet. Hun stiller spørsmålet om Norge har en unytta reserve av dyktige ungdommer fra de lavere klassene som ikke søker seg mot universitetet.

Funnene er mer markante enn man skulle tro: Mens 75 prosent av elever med gjennomsnittskarakter fra høyere klasser søker seg mot høyere utdanning, er de tilsvarende tallene fra elever fra lavere klasser 25 prosent. Det viser seg også at tallene er enda mer markante for studenter fra familier som har tilhørt overklassen i over to generasjoner. Også blant de flinkere elevene er utdanningsvalg svært forskjellig. Det store flertallet av videregående elever med snittkarakter fem og arbeiderklassebakgrunn velger høyskoleutdanning og ikke for eksempel profesjonsutdanning, mens effekten er motsatt hos femmer-studenter fra overklassen.

De siste hundre årene har samfunnets øverste sjikt i økende grad blitt supplert med medlemmer fra bygda eller arbeiderklassen. Nå står denne strømmen i fare for å ebbe ut. Det er ingen plikt å være en streber. Det er dessuten dårlig for humøret og helsa. Men hvis man må ha de riktige besteforeldrene for å komme seg opp og fram i samfunnet, vil klasseforskjellene i landet feste seg. Det er hverken positivt for universitetet eller arbeidslivet om vi ikke klarer å sluse de dyktigste ungdommene inn i høyere utdanning, uavhengig av klassebakgrunn.

Reizels og Hansnes artikler kan med fordel brukes til å gjenreise debatten om sosial utjevning gjennom utdanning. Et sted å starte for universitetets del, kunne være å styrke rådgivningstjenestene. Da jeg begynte å tvile på om studievalget mitt var det rette, rusla jeg ned på infosenteret. Der blei jeg møtt av en hyggelig jente på min egen alder som ikke kunne gjøre annet enn å vise meg hvordan jeg kunne finne universitetets nettsider. Det hadde jo mamma og pappa også kunnet vise meg, selv om de har lærerskolen og ikke er advokater.

Eivind Trædal, journalist i Universitas