2011-09-07

Studentparlamentsleder Stian Skaalbones har foreslått å legge ned den Statoil-sponsede oljeforskningen på Universitetet i Oslo (UiO). Men Universitetet bør ikke styre forskningen etter politiske hensyn.

Det er fristende å svare Skaalbones med gammeldags venstresideretorikk: Hvor tror han pengene kommer fra? Penger lukter ikke. Men kanskje burde de gjort det. Da ville også parlamentslederen kjent stanken av olje fra studielånet. Han kunne sett den seige oljen som renner av alle offentlige budsjetter i Norge, også UiOs budsjett, om vi hadde døpt om den norske kronen til oljepenger, kanskje gravert inn Statoil-logoen der kongens hode er i dag.

Men det holder ikke. Studentparlamentet (SP) har gjort miljø til en av sine hovedsaker. Da er det god politikk å endre Universitetet i miljøvennlig retning. Parlamentet har vedtatt å jobbe for at «UiO ikke skal ta på seg oppdragsforskning som legger til rette for videre petroleumsaktivitet». Som miljøpolitikk for Universitetet gir det mening. Det knirker likevel i argumentene.

Petroleumsforskningen skal ikke legges ned fordi den ikke holder faglig mål. Den skal legges ned fordi forskningen gjør det mulig å pumpe opp mer olje. SPs nedleggingslobbyisme er ikke begrunnet med universitetsinterne argumenter, argumenter fra det vitenskapelige fellesskapet selv, men handler om å forme UiO etter politiske målsetninger for samfunnet som helhet.

Etiske vurderinger av oljeforskningen bør tas av fagfellesskapet selv. Men oljeforskerne blir neppe overtalt til å legge ned oppdragsforskningen frivillig. Parlamentet må derfor jobbe for å få UiOs sentrale ledelse til å stoppe den. Universitetsledelsen prioriterer stadig vekk mellom forskningsområder, som regel av faglige og økonomiske grunner. Det er ikke dermed en god idé å begynne med politisk styring i tillegg.

Skaalbones mener det er problematisk at Statoil kjøper oljeforskning. «Det truer den akademiske friheten,» sier han. Og derfor vil han tvinge oljeforskerne til å legge ned forskningen. Men sentral styring av forskningsmiljøer på Universitetet – med eller uten etiske eller politiske motiver – er ikke frihet. Tvangsavvikling av forskning kan ikke forenes med akademisk frihet.

Nå er det riktignok oppdragsforskningen for oljebransjen SP vil til livs. Og Skaalbones har rett i at forskere finansiert av Statoil neppe vil ytre seg kritisk til selskapets virksomhet. Men akademisk frihet er ikke bare en akademisk ytringsfrihet. Det er også en institusjonelt betinget frihet til å forske. Ytringsfriheten er lite verdt om det ikke eksisterer steder å ytre seg. På samme vis er ikke den akademiske friheten mye verdt uten midler til å drive forskning.

Oppdragsforskning drives mange steder på Universitetet, samfunnsviterne forsker mye i statens tjeneste, og har slik en mulighet – eller akademisk frihet, om man vil – til å påvirke forvaltningen med faglig innsikt. På samme måte kan oljeforskerne forvalte en faglig frihet – en frihet til å utvikle nye teknologiske løsninger. Også for Statoil. Den friheten vil Skaalbones ta fra dem.

Magnus Lysberg, debattredaktør i Universitas