2011-08-24

Det er like sikkert som at høst følger sommer og at sola går ned i vest – ingen blir lenger overrasket av høye tall på seksuell trakassering i akademia.

Universitas har med jevne mellomrom skrevet om undersøkelser og rapporter om seksuell trakassering ved høyere utdanningsinstitusjoner i Oslo. Ved Odontologisk fakultet på Universitetet i Oslo, ved Musikkhøgskolen, og nå senest ved Kunsthøgskolen. Undersøkelsen fra Kunsthøgskolen viser at tolv prosent av de spurte kjenner noen som har blitt utsatt for seksuell trakassering. Tallene er enda høyere ved Balletthøgskolen. Der sier femti prosent at de kjenner noen som har blitt utsatt for seksuell trakassering.

Det kommer ofte to ting ut av disse sakene. For det første ufarliggjør de som uttaler seg fra de forskjellige institusjonene undersøkelsene som dokumenterer seksuell trakassering. Av og til handler det om å si at tallene ikke er så dramatiske som de virker. Av og til er det kanskje studenttallene ved institusjonen som er forklaringen, slik rektor ved Kunsthøgskolen Cecilie Broch Knudsen mener å vite.

I undersøkelsen fra Kunsthøgskolen er det bare litt over tredve prosent av studentene som har svart. Dette trekkes av lederen for læringsmiljøutvalget fram som en mulig forklaring på det høye tallet. Det kan godt stemme. Men burde det ikke vært i utvalgets interesse å jobbe for å øke svarprosenten i stedet for å bortforklare resultatet?

For det andre kommer det ofte rop om et eget studentombud, på linje med verneombud hos de ansatte. Tanken er at et studentombud skal ha ansvar for og myndighet til å påvirke læringsmiljøet til studentene. Det skal være en person som studentene skal kunne varsle om kritikkverdige forhold.

Problemet med dette kravet er at det hjelper institusjonene med å fraskrive seg det ansvaret de selv har for studentenes læringsmiljø.

Likestillingslovens paragraf 8a sier at: Utdanningsinstitusjoner har ansvar for å forebygge og å søke å hindre at trakassering i strid med bestemmelser i denne loven skjer innenfor sitt ansvarsområde.

Selv om det ikke finnes noe studentombud er det klart at høyere utdanningsinstitusjoner har et ansvar for å forebygge og hindre seksuell trakassering av studenter. Om dette arbeidet skjer gjennom et studentombud eller andre tiltak er egentlig revnende likegyldig. Alt et rop om studentombud gjør, er å gi institusjonene muligheten til å fraskrive seg ansvaret. For at et studentombud skal fungere på samme måte som et verneombud, trengs det lovendringer. Institusjonene kan dermed spille ballen videre og vise til lovgiverne.

Med hver nye undersøkelse blir det klart at arbeidet mot seksuell trakassering står på stedet hvil. Undersøkelsene må bli bedre og svarprosenten må opp. Det minste man kan forvente er at institusjonene tar tallene seriøst og ikke forsøker å gjemme dem bort slik Kunsthøgskolen gjorde.

Lederen for læringsmiljøutvalget mener at man kan gjøre noe med problemet uten å få så mye oppmerksomhet om det. Det har ikke virket hittil. Kanskje det er på tide å få trollet fram i lyset?

Første gang Universitas skrev om behovet for et studentombud, var så langt tilbake som i 1948. Det er 63 år siden. Hvis det går 63 år til før vi ser et studentombud, spiller det ingen rolle. Hvis det går enda et år før institusjonene tar ansvar, er det en skam.

Gabriel Steinsbekk, journalist i Universitas