2011-08-17

Bråk, ugagn og vindusknusing. Det er skam å gå glipp av en god plyndring. De fleste av oss lyver om de nekter for noen gang å ha følt slike lyster. Få har likevel hatt gleden av forsyne seg uhindret i butikken uten å betale. De fleste har for mye å tape på å bli tatt. Det har ikke vandalene i England. Forrige ukes opptøyer ble drevet fram av ungdom som allerede har falt ut av skolesystemet. I Skottland kalles de neds – non educated deliquents. Dette er den britiske arbeiderklassens barn – uten utdanning og med utsikter til karrierer som sosialklienter. Industridød i Storbritannia har filleproletarisert arbeiderklassen. Som svar krever venstresiden bedre skoler. Men gir bedre lærere flere jobber?

«Hva solskinn er for det sorte muld,» skrev humanisten og presten Nikolaj F. R. Grundtvig, «er sann opplysning for muldets frende». Men kan hende var potetprestene vel så viktige for norske bønders frigjøring, der de dro landet rundt og messet potetens evangelium. Det er ikke åpenbart at mer utdanning gir flere arbeidsplasser. Likevel er bedre skole ofte venstresidens svar på sosiale problemer.

Tony Blair stilte til gjenvalg på slagordet «Education, education, education». I Norge har SV målbåret en lignende blairisme. Men like mye som å utjevne sosiale forskjeller kan utdanning legitimere dem. Om idealet er sosial mobilitet går det raskt ut over de immobile. Karakterer er en nødvendig del av utdanningssystemet. Da må noen stryke. En politikk som ikke inkluderer dem som faller av, er grunnleggende usolidarisk. Dersom bedre og flere skoler, høyskoler og universiteter presenteres som løsninger på arbeidsledighet og fremmedgjøring individualiseres det som i bunn er kollektive problemer. Utdanning er ikke et politisk universalmiddel. Det er en dårlig idé å gi pedagogene i oppgave å sy sammen et samfunn som har revnet.

Ett eksempel: Mange unge nordmenn fikk store gjeldsproblemer på slutten av åttitallet. Gudmund Hernes innførte derfor det obligatoriske faget økonomi og informasjonsbehandling i videregående skole. Regneark og kjedsomhet fem timer i uka skulle lære oss ikke å låne mer penger enn det vi kan betale tilbake. Men hva hjelper det når boligmarkedet uansett gjør oss til gjeldslaver? Moralprekener endte ikke bankenes uansvarlige utlånspraksis. Boligmarkedet ble ikke endret i klasserommet.

Opptøyene i England er foranlediget av store kutt i britiske velferdsgoder. Mange mener kuttene er en direkte årsak til opptøyene. Men velferdsstaten kan like gjerne utgjøre problemet. Fattige bydeler i britiske storbyer utgjør hele samfunn av sosialklienter. Liv levd på statlig veldedighet er liv ikke bare i relativ elendighet, men også liv fremmedgjort fra elendighetens årsaker.

Fremhevelsen av skole- og utdanningspolitikk som svar på den sosiale krisen i Storbritannia anskueliggjør hvor få alternativer venstresiden kan tilby. Pøbelstrekene i London og andre engelske byer er ingen politisk markering i seg selv, men de viser behovet for en britisk politisk bevegelse som fører frem de unge og fattiges interesser. Politikken kan ikke føres på pøbelens vegne, den må selv organisere seg. Pøbelen må bli politisk. Det er lærernes skrekk.

Magnus Lysberg, debattredaktør i Universitas