2011-05-17

Menn er de store taperne i høyere utdanning. Slik lød tallenes klare tale i forrige ukes Universitas. Ved siden av å være underrepresentert i studentmassen, produserer vi færre studiepoeng, har høyere strykprosent, og faller fra oftere enn våre medstudiner.

Tallene er nye, men tendensen de bekrefter har vært velkjent over tid. Samtidig – og dette er et paradoks, mener noen – er fire av fem professorer menn. Menn oppnår altså de beste resultatene på toppen, og de dårligste resultatene lenger nede i utdanningssystemet. Dermed er det flere – deriblant professor Kristian Gundersen i Dagsavisen 12. mai – som antyder at den samme utviklingen neppe ville funnet sted uten høylytte protester dersom kvinnene var den tapende part. De har trolig rett.

Den feministiske samfunnsforskeren Harriet Holter (ja, hun er mer enn et hus på Øvre Blindern) fremsatte i 1976 følgende teori: Idet kvinner får innpass i politiske institusjoner, får de samme institusjonene mindre betydning, og den reelle makten flyttes til nye arenaer der kvinner fremdeles ikke dominerer. Kan det være dette syndromet som har rammet høyere utdanning?

Det ville i så fall kunne forklare det tilsynelatende kjønnsparadokset i utdanningssektoren. Det er nemlig lite som tyder på at den kvinnedominansen vi finner innen høyere utdanning er til stede i lønnsstatistikker eller oversikter over hvem som er mektigst innen politikk, organisasjonsliv og næringsliv. Når menn oppnår såpass dårlige resultater i utdanningssektoren uten at det gjenspeiles øvrig i samfunnet, er det nærliggende å trekke følgende konklusjon: I en tid da høyere utdanning nærmest er blitt allemannseie, er ikke universitets- og høyskolegrader lenger avgjørende for maktposisjoner og prestisje.

Hvis så er tilfelle, er det ikke paradoksalt at de flinkeste studentene er kvinner samtidig som de fleste professorene er menn. Det er i aller høyeste grad prestisje knyttet til en professorstilling, og det vil det trolig fortsette å være i mange år fremover. En bachelorgrad i statsvitenskap, litteraturhistorie eller pedagogikk gir på den annen side knapt et jobbtilbud, langt mindre status, og det spiller i så måte liten rolle om vitnemålet viser mange A-er og B-er.

Samtidig er det fremdeles slik at de tradisjonelle kvinneyrkene innenfor helsefag, sosialt arbeid og lavere utdanning står relativt lavt i kurs hva angår lønn og sosial prestisje. Dette til tross for at utdanningene som kreves for å praktisere innenfor disse yrkene er både velutbygde og i noen tilfeller vanskelige å komme inn på.

Som psykologiprofessor Leif Edward Ottesen Kennair ved NTNU var inne på i forrige ukes Universitas: Menn er ute etter status. Hvis dette best oppnås på andre måter enn gjennom en universitets- eller høyskolegrad, er det naturlig å tenke seg at den mannlige delen av befolkningen i større grad konsentrerer innsatsen på andre områder enn å produsere mange studiepoeng og oppnå gode karakterer.

I så tilfelle er det liten grunn til å flytte mannetaperne ved universitetene og høyskolene til toppen av likestillingsagendaen, all den tid kjønnsskjevhetene fortsatt er høyst tradisjonelle utenfor universitetsgjerdet. Og kanskje er dette grunnen til at ikke flere har skreket opp om guttas dårlige resultater i utdanningssektoren?

Øyvind Bosnes Engen, journalist i Universitas