; "illustrasjon: øivind hovland")
illustrasjon: øivind hovland
Universitetselitisme uten studenter er som Frøken Norge uten jenter.
Fagerbergs utvalgte
«Men hvordan bedømme forskere, om ikke på meritter?»
Fagerberg-utvalget har på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet (KD) undersøkt hvordan forskningen ved universiteter og høyskoler kan bli bedre og mer effektiv. Det største hinderet har utvalget funnet i late forskere. Alle faglige ansatte ved universitetene har omtrent like mye forskningstid, men det er stor forskjell i produktiviteten. En del forskere kan gå i årevis uten å produsere så mye som en bokanmeldelse, andre er derimot hyperproduktive. På Universitetet i Oslo står tjue prosent av forskerne for seksti prosent av forskningen. Fagerberg foreslår å ta forskningstid fra de dumme og late, og gi til de fremgangsrike forskerne, som slik slipper undervisning. Det er Norsk studentorganisasjon (NSO) forståelig nok misfornøyd med. Dyktige forskere er gjerne begavede forelesere. Uten dem sitter vi fattigere igjen.
Utvalget har tolket mandatet fra KD i smaleste forstand, og isolerer forskning fra undervisning, den andre halvdelen av professorers arbeid. Resultatet av den snevre tolkningen er ikke bare at studentenes interesser faller ut, men også at studentene ikke betraktes som en ressurs for forskningen. Det er mulig at Fagerberg, UiO-professoren som selv omtrent ikke underviser, aldri har hatt utbytte av å involvere masterstudenter i sin forskning, men mange professorer har motsatt erfaring. Mye god forskning er arbeidet frem av professorer og studenter i felleskap. Derfor er NSOs kritikk altfor defensiv. Studentorganisasjonen klarer ikke å vise hvordan undervisning, spesielt for masterstudenter, ikke står i motsetning til forskningen, men kan være en produktiv del av den.
Fagerberg vil utvide det mye kritiserte tellekantsystemet, som kort fortalt består i at penger følger publiseringer. Mer penger skal fordeles på denne måten, og – i motsetning til dagens system der pengene går til institusjonene – sendes direkte til forskerne. Slik skal dyktige forskere få mer. Og penger er makt, også i akademia. Bemidlede forskere kan rekruttere flere – og flinkere – doktorgradsstipendiater og mastergradsstudenter. Suksessrike forskere vil ende opp med større ressurser, materielle så vel som menneskelige. Forskerforbundet frykter at forslagene vil skape «a- og b-lag» av forskere, og det er ingen tvil om at Jan Fagerberg og resten av utvalget står for en meritokratisk universitetspolitikk. Men hvordan bedømme forskere, om ikke på meritter?
Fagerberg snubler imidlertid i tellekantene. I rapporten peker han selv på store problemer med å fordele penger basert på antall publiseringer. De mindre høyskolene skårer klart best på publiseringsstatistikken, men dårligere enn de eldre universitetene i Trondheim, Bergen og Oslo på siteringer per publisering. De mindre publiserer altså mer, men dårligere. Med Fagerberg-utvalgets system kan de større universitetene bli tvunget til å følge etter.
Forslagene går i retning av meritokratisk målstyring, to ord som både fagforeningene og SV liker dårlig. Universitetselitisme er ikke en favoritt på venstresiden, og SV-ministeren har fått en rapport som foreslår Høyre-politikk. Derfor er det liten grunn til å tro at forslagene blir gjennomført. Fagerbergs arbeid kan ha vært nytteløst.
Magnus Lysberg, journalist i Universitas2 kommentarer
En del forskere kan gå i årevis uten å produsere så mye som en bokanmeldelse, andre er derimot hyperproduktive. På Universitetet i Oslo står tjue prosent av forskerne for seksti prosent av forskningen. Fagerberg foreslår å ta forskningstid fra de dumme og late, og gi til de fremgangsrike forskerne, som slik slipper undervisning.
Dessverre ikke overraskende funn. Mange av de "late" ble i sin tid ansatt på grunnlag av sitt medlemskap i "gutteklubben grei" eller "nepotisme-mafiaen", og fortsetter sin lettsindige seilas i dette patologiske systemet som gratispassasjerer.
Forslagene går i retning av meritokratisk målstyring, to ord som både fagforeningene og SV liker dårlig.
NSO er i denne sammenheng å anse som et underbruk av SV - det obskure minoritetspartiet som har blitt "monopolist" på norsk utdannings- og forskningspolitikk.
Universitetselitisme er ikke en favoritt på venstresiden
Offisielt, nei. Men i realiteten står venstresiden for en snikelitisme vha. innavl og nepotisme.
Det burde opprettes egne undervisningsstillinger for å ta unna mye av undervisningen på bachlornivå.
2000 og 4000 emner som overlapper kan være forbeholdt de som også forsker om fagene går i dybden på noe som de har forsket på.
Som Geir Lundestad også sa på en forelesning for mange år tilbake burde også masterstudentene få betalt for å drive seminarundervisning med mindre grupper enn i dag i stedet for å kaste bort tiden sin i kassa på Rema 1000.
En kan også begynne å lyse ut stillinger som vit.ass, universitetslærer og den slags. De jeg kjenner som har fått disse jobbene i dag har fått dem kastet etter seg av veiledere uten noe ansettelseprosess. Det er meningsløs nettverksbygging som får frem de som har riktige kontakter og kjennskaper.
Jeg kunne gjerne vært universitetslærer eller høyskolelærer men i dag må en har doktorgrad og drive omfattende forskning for å kunne undervise ved hvilken som helst høgskole siden alle tar sikte på seg å bli universitet.
Ikke alle som kan undervise tar noe mål av seg å ta doktorgrad og å drive omfattende forskning. Ikke burde de heller gjør det, for en god underviser trenger å kjenne til forskningen og ha noe erfaring med den (mastergraden, bokanmeldelser, noen artikler her og der i ny og ne samt at en arbeider med forskerne og i et slikt miljø bør være mer enn nok!) og ikke være oppslukt av den.
Mye av undervisningen ved UiO hadde også vært godt tjent ved at en fikk faste og klare undervisningsstillinger med egne krav uten å kamuflere dem slik en gjør i dag. Mange dyktige forskere jeg har hatt som forelesere og seminarledere er elendige lærere og mange av dem ser en at trives ikke i rollen i det hele tatt.
