;)
Lekepolitikk, CV-mat, pampestyre. Et nytt studentparlament skal velges!
Hvorfor bry seg?
«Det er bekym-ringsverdig at politikerforakten synes å være større på studentnivå enn ellers.»
Studentpolitikkens viktigste funksjon er dagsordensetting. I alle utvalg, komiteer og ikke minst i media skal det være en stemme som sørger for at våre interesser blir belyst og vurdert.
Studentenes kampsak nummer én – bedre studiekvalitet – må alltid veies opp mot andre aspekter og interessenter med helt andre agendaer enn studentenes i det komplekse systemet som er UiO. Det er nemlig ikke en selvfølgelighet at dine forventninger om hva et universitet skal tilby imøtekommes av ledelsen eller i rikspolitikken.
Selv i landet hvor det fremdeles vernes om gratis utdanning behøves tillitsvalgte som, gjennom alle tilgjengelige kanaler, besørger et konstant studentpress for at større ressurser skal bevilges til oss i den akademiske startgropa.
Årets studentparlament, med den evig aktive Aksel Braanen Sterri i spissen, har i så måte vært et særdeles synlig studentparlament. I samarbeid med resten av UiOs tillitsvalgte, og med god timinghjelp fra 200-års jubileet, lanserte de her i Universitas og i Aftenposten en «Studentdeklarasjon», med skyhøye ambisjoner og målsetninger.
Hvor mange av disse som faktisk resulterer i konkrete tiltak er høyst usikkert. Deklarasjonen demonstrerer likevel en tydelig ambisjon om å bli sett og hørt, både av ledelsen, men kanskje like viktig – av studentene.
Den lave valgdeltakelsen sier mye om studentenes syn på sine tillitsvalgte. Studentpolitikeres rykte som «pamper» og broilere, kun ute etter CV-mat og personlig eskalering mot maktens tinder, gjør ikke veien til stemmelokalet kortere for den jevne student.
Det er bekymringsverdig at politikerforakten synes å være større på studentnivå enn ellers. Årets studentparlament skal derfor ha ros for å kaste brannfakler i flere retninger og dermed synliggjøre sin egen rolle. UiOs studentparlamentsleder har vært Norges mest synlige studentpolitiker det siste året. Mon tro om det i stor nok grad ble reflektert rundt akkurat det på NSOs landsmøte?
Det finnes konkrete eksempler på studentpolitikkens gjennomslag. På Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet har man denne våren innført betydelige tiltak for å øke studiekvaliteten. Pengene til dette er et resultat av rektor Ole Petter Ottersens løfte under rektorvalgkampen om øremerkede midler til studiekvalitet.
Løftet kom som et direkte resultat av at tillitsvalgte på Samfunnsvitenskapelig fakultet demonstrerte høylytt mot at all seminarundervisning ble fjernet i 2008. Ottersen, som ellers synes mer opptatt av UiOs internasjonale anerkjennelse enn bachelorstudenters hverdag, ble tvunget til å lytte.
Problemet er bare at seirene er få, og vanskelige å få øye på. Å synliggjøre arbeidet som nedlegges og seirene som vinnes er likevel en studentpolitikers jobb – en jobb det knapt er mulig å understreke tydelig nok viktigheten av.
Så, hvorfor bry seg? Fordi et studentparlament med bred støtte blant studentene har større legitimitet og dermed større gjennomslagskraft. Gjennomslagskraft til å gjøre din studiehverdag bedre.
Dag Grytli4 kommentarer
Studentenes kampsak nummer én, er det virkelig studiekvalitet? Minner om at skolepenger stadig diskuteres og at boligtilbudet er presset. Dersom man ikke har råd til å gå på skole grunnet disse, blir studiekvaliteten mindre prekær.
Studiekvalitet er svært viktig, men ikke like viktig som retten til å faktisk kunne utdanne seg på like vilkår.
De kan jo begynne med å bruke sin makt ovenfor SiO til å sørge for at pengene til X antall studenter på Kringsjå faktisk tilkommer de som har betalt for mye i strømregning i alle år og ikke forsvinner et eller annet sted i SiO.
Først da begynner vi å snakke troverdighet.
Av alle pengene de deler ut så er det hovedsakelig kun de som går til Universitas de fleste studenter ser noe igjen av. Ellers forsvinner pengene i noen pengesluk av noen organisasjoner histen og pisten drevet av hvem som helst som kan har kjennskap nok til en søknad og mennesker i studentpolitikken.
Korrupsjon på norsk er å bli valgt inn i et av de folkevalgte organene som vi har alt for mange av i dette landet for så å kaste skattebetalernes penger på familie og venner.
Studentparlamentet er hverken noe bedre eller verre der de sitter og sørger for sydenturer til seg selv og slike idiotiske ting.
Takk for god artikkel, Dag. Dette er en svært viktig sak.
Den deltakende demografen er særdeles viktig for representativitet. Eksempelvis er det nå slik at Velferdstinget i Oslo og Akershus (kun) har 17 representanter fra UiO. Av 37 totalt betyr dette at universitetsrepresentantene må gjøre et ekstra godt arbeid om de skal få igjennom deres politikk. Særlig med tanke på at universitetets representanter ofte er internt uenig, vil dette være særdeles nødvendig i den kommende tiden.
Som Joakim her nevner er det nemlig slik at de aller fleste studenter, være det seg rød eller blå, MATNAT'er eller HF'er, er alle enig om at studiekvalitet er imperativt. Men når det kommer til saker som angår studiehverdagen, altså det som ligger innenfor Velferdstingets mandat, herjer det mye uenighet. Det kan sågar være snakk om stemmegivning som endrer studiehverdagen betydelig - eksempelvis spørsmålet om krav til studieprogresjon for å ha studentboliger, tilbakeføring av penger ifm Hafslund-saken, boligkø i sin helhet, helsetjeneste for internasjonale studenter, kapasitet i studentidretten, kopinor-saken, Akademikas tilbud, kantinedriften (og mye, mye mer).
Det er dermed ønskelig at studenter som skal stemme ved valget, noe jeg selvsagt håper alle skal, stiller krav til de ulike listene om at de redegjør for hvilke kandidater de ønsker å fremme som velferdstingsrepresentant, og at disse redegjør for sine holdninger til de ulike sakene.
Vit hva du stemmer på, også der det gjelder!
Det er også mulig å -ikke- stemme på broilere under valget. Flere av listene er mer opptatt av politikk enn CV. En rekke av listene må også oppsøke folk for å i det hele tatt få fylt opp alle plassene. Dette påvirker i svært stor grad hva slags folk som kommer inn på listene.
Flere av listekandidatene kommer til å traske rundt på de forskjellige campusene under valgkampen. Da er det anledning til å spørre dem ut og danne seg et ordentlig inntrykk av hva slags personer de er.
