Strebere og skolelys blir ikke nødvendigvis de beste legene.

2011-03-16

Den norske turnusordningen for medisinere er per i dag tilgjengelig for alle EØS-studenter. Resultatet av dette har de siste årene vært nærmest uendelige ventelister for medisinstudenter som skal ut i praksis. Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen gikk derfor nylig inn for å erstatte ordingen med en såkalt nybegynnerstilling. Dette får en rekke konsekvenser, men den kanskje viktigste for studentene er denne: i stedet for at staten deler ut turnusplasser gjennom loddtrekning, må studentene sende jobbsøknad til arbeidsgiveren de ønsker å ha sin første legepraksis hos. Det er prisverdig at helseministeren tar tak i turnusordningen, men den foreslåtte ordningen er dypt urettferdig, samtidig som den trolig ikke vil skape bedre leger.

Forslaget til ny ordning reiser nemlig et umiddelbart problem. I norske medisinutdanninger bruker en ikke karakterer, og det er ikke mulig å opparbeide seg fullverdig legeerfaring før man har fått autorisasjon etter endt utdanning. Søkere av nybegynnerstillinger kan med andre ord verken vise til tidligere praksis eller faglige resultater.

Dermed kan det fort bli avgjørende hvem man kjenner og hvor man har studert. Det eksisterer et statushierarki blant de forskjellige lærestedene som utdanner norske leger: Universitetet i Oslo (UiO) troner øverst, fulgt av de øvrige norske medisinutdanningene, mens de utenlandske – særlig østeuropeiske – lærestedene som årlig utdanner hundrevis av norske leger, ligger på bunnen.

Mye av grunnen til statushierarkiet er at medisinstudiet i Oslo er den utdanningen i Norge med høyest opptakskrav. Det følger unektelig en viss status med å være landets mest eksklusive utdanning, noe studentene synes å være bevisst på. Under et orienteringsmøte om turnusreformen for et års tid siden, kom det frem at mange av UiO-studentene mener de har større rett på en god nybegynnerstilling enn sine norske medstudenter i Trondheim, Tromsø, Polen eller Ungarn.

Det er det liten grunn til å være enig i. Karaktersnitt fra videregående sier først og fremst noe om hvor flink du er til å pugge norsk litteraturhistorie og franske verb. Dette har en tendens til å favorisere pugghester og broilere, og har fint lite å gjøre med egenskapene en trenger for å bli en god lege. Og det betyr altså at medisinstudiet i Oslo ikke automatisk er bedre enn medisinstudier med lavere opptakskrav. Det er dessuten lett å tenke seg at studentene etter seks år i Oslo har lettere for å knytte kontakter innenfor landets mest sentrale medisinske fagmiljøer, som stort sett holder til i hovedstaden.

Helsemyndighetenes forsvar for denne ordningen har hele tiden vært at «slik gjør man det ellers i arbeidslivet». Et meningsløst argument all den tid nybegynnerstillingen er en forutsetning for å bli en fullverdig lege, og dermed en del av utdanningsløpet. I utdanningssektoren har hensyn som forutsigbarhet og likebehandling med rette en høy stjerne – hensyn som ivaretas av loddtrekningen.

Faktum er at nesten halvparten av Norges fremtidige leger utdannes utenfor Norges grenser – leger det utvilsomt finnes et behov for. De endeløse ventelistene som hefter ved dagens turnusordning levner ingen tvil om at modellen trenger reform. Men et system som legger til rette for et b-lag bestående av medisinstudentene som har måttet reise utenbys eller utenlands fordi de ikke fikk mer enn 5,5 i karaktersnitt på videregående er diskriminerende og dypt urettferdig.

o.b.engen@universitas.no

Øyvind Bosnes Engen, journalist i Universitas