Byrådet i Oslo gjør situasjonen vanskelig for boligsøkende studenter. Samtidig bør studentene fire på kravene.
Hvor skal du bo?
«Den markedsøkonomiske tilnærmingen til studentboliger bør revurderes øyeblikkelig.»
I forrige ukes Universitas presenterte økonomkjendis Hallgeir Kvadheim et skrekkscenario av en annen verden: Å bli nødt til å flytte til Romsås. Eller enda verre: Tveita.
Ikke et vondt ord om østkanten, men helt ærlig: Når du for første gang blir herre eller frue over egen parkett, er det på Majorstua du skal bo. Ikke det? Vel, Grünerløkka, da. I umiddelbar nærhet til venner, kaféer, uteliv og kultur.
Vi er dessertgenerasjonens kommende akademiske elite. Med kunnskap som egenkapital og Converse på renteføttene. Kjære bankvesen og boligmarked. Vi vil så gjerne bo sentralt på beste festkant. Er det for mye forlangt?
Ja, det kan se sånn ut. Realiteten er en hovedstad med et av Europas tøffeste boligmarkeder, og det gjelder ikke bare de som vil eie. Utleiemegleren opplyser om at månedsprisen for en ettromsleilighet ved utgangen av 2010 var 10 024 kroner. Det er en urealistisk sum for den jevne student. Selvsagt finnes studentboliger som tilbyr tak over hodet for en rimelig penge, men i skrivende stund teller boligkøen hos Studentsamskipanden i Oslo (SiO) 1 322 personer.
Det er med andre ord problematisk å være boligsøkende student i Oslo sammelignet med Norges nest størst studentby. I Trondheim står 352 i kø for studentbolig, og prisen for en ettroms på det private leiemarkedet er om lag halvparten av prisen i Oslo.
Med den mye omtalte yngrebølgen på trappene ser det ikke lovende ut for oslostudenters boligønsker. I verste fall blir prisene presset opp til et så høyt nivå at økonomisk opphav blir avgjørende for hvorvidt en kan bli hovedstadsstudent eller ei. Det vil i så fall utgjøre en grell kontrast til gratisprinsippet i norsk utdanning som skal sikre like muligheter for alle.
Torger Ødegaard, byråd for kultur og utdanning, og Kristin Vinje, byråd for finans, ønsker i et debattinnlegg denne uken alle studenter velkommen til Oslo.
«Vi har for lengst forstått hvor viktig studenter og kunnskapsproduksjon er for byen vår,» skriver de. Dette er vel og bra, såfremt denne forståelsen fører til handlig.
Videre skriver de at nye studentboliger står sentralt i byrådets studentpolitikk, men de understreker avslutningsvis at finansiering av nye studentboliger er et statlig ansvar. Det blir også stilt spørsmål ved statens vilje til å oppføre nye studentboliger.
Dette er en ansvarsfraskrivelse fra byrådets side. Det er Oslo kommune som regulerer oppføringen av nye bygg, men ulikt praksisen i Trondheim og Bergen subsidierer ikke byrådet i Oslo salget av tomter tiltenkt studentboliger. De har derimot lagt seg på en knallhard linje og forholder seg til markedspris for tomtene. De ønsker å selge til høystbydene.
Denne praksisen fører til unødig høye kostnader ved oppføring av nye studentboliger, og er med på å skape ytterligere press på et allerede presset boligmarked.
Hvis Byrådet mener alvor med å «tydeliggjøre byens rolle som vertskap for landets største kunnskapsmiljøer», bør denne markedsøkonomiske tilnærmingen til studentboliger revurderes øyeblikkelig.
Beklager så meget, du håpefulle student med en boligdrøm. Den leiligheten med balkong i Bogstadveien er det nok bare å glemme. Men tross alt er det ingen menneskerett å bo sentralt, hvor praktisk det enn måtte være.
Anders Fjellberg, journalist i Universitas12 kommentarer
Nice! Strør de faktaene. Godt arbeid.
Knallbra innlegg, Anders! Følg med i KK de neste dagene, sendte nettopp inn en reaksjon på Ottar Brox´ horrible kommentar om studentboliger i Klassekampen 1.2.
Tja. For øyeblikket har studentboligene ca 70 ledige hybler, og ingen søkere til plassene.
Men det er på Kringsjå og Sogn...
Du sier ikke det? Kan det ha en sammenheng med at disse er "reservert" utvekslingsstudenter fra f.eks. Zimbabwe eller Moldova? Kan det ha en sammenheng med det ubegavede reglementet dere har innført, og som gjør at store deler av studentmassen henvises til det private boligmarkedet?
Nei, det har nok ingen sammenheng. Disse er annonsert på sio.no, og kan reserveres av alle som er medlemmer av SiO. Trenger du et sted å bo, er det bare å stikke innom.
Det finnes totalt ca 7000 boenheter i den nydannede Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus, og 20-30 000 studenter bare ved Universitetet i Oslo, så det sier seg selv at ikke alle får. Du får stemme på et parti som lover flere studentboliger, og håpe det beste. Men boligbyggingen er jo uansett tiår på etterskudd om man skulle hatt noe tilnærmet full dekning for alle som trenger bolig.
Tror ikke det blir aktuelt å søke, med mindre dere har endret det idiotiske reglementet med maks. botid. Har dere (mot formodning) endret de lite intelligente reglene etter "fusjonen"?
PS. Det er en kjent sak at en uhyggelig stor del av boenhetene på spesielt Kringsjå står tomme store deler av året pga. at de er reservert kvotestudenter fra den tredje verden (jeg skrev feilaktig "utvekslingsstudenter" ovenfor, men mente naturligvis kvotestudenter). I likhet med en majoritet av studentene i Norge generelt og Oslo spesielt, har jeg i utgangspunktet ingen tillit til studentpolitikere. Med en valgdeltagelse på under 13 pst. kan man virkelig begynne å snakke om politikerforakt...
Men det er jo ikke sant at det er slik. Virker som om noen enten har jugd for deg for å få ting til å se ekstra urettferdig ut, eller bare overdrevet voldsomt. Bare å ringe SiO og sjekke, det.
Om du har bodd i studentbolig i mer enn åtte år, er det kanskje på tide å finne seg noe annet uansett? Da ryker jo også stipend og lån fra lånekassen. Har selv brukt opp botiden min, og måttet flytte ut.
Det er seks år som er maks botid for dem som ikke kan dokumentere langvarig sykdom. Jeg er ikke ferdig med studiet og har fortsatt finansiering via Lånekassen. Pga. at jeg måtte over på det private boligmarkedet taper jeg flere tusen kroner hver eneste måned i forhold til mine leieutgifter mens jeg hadde kontrakt i SiO-systemet.
Til slutt kan det kanskje være verdt å nevne at vedtaket om maks botid med stor sannsynlighet er ulovlig, bl.a. ut fra tilgjengelighetsloven. Jeg håper de som jobber med den saken vinner. Da skal jeg med glede være med på å lese teksten over amatørforetaket SiO + Velferdstinget.
ET SENTRALT spørsmål her må bli hvem som skal fastsette hva som er en akseptabel boligsituasjon for studentene. At de selv utelukkende skal bestemme hva som er godt nok, faller jo på sin egen urimelighet. Primært fordi vi uten tvil er svært partiske ovenfor vår egen gruppe, sekundært fordi i Norge så praktiseres at bukken passer havresekken kun med stor uvilje, og gode grunner taler for dette. Ingen gruppe bør alene ha tilsyn med sin innsprøytning av statsmidler til sine prosjekter.
Et annet spørsmål som oppstår er hvem som skal gjøre bosteder tilgjengelig for studenter. Skal staten si seg fra dette ansvar for personer over myndighetsalder eller skal dette være et sosialt behov sidestilt med andre sosiale behov, fks retten til trygd og retten til å søke studielån. Akkurat nå lever vi med et kompromiss. Staten sørger for så og så mange men hevder seg ikke ansvar over den totale mengden.
Mine svar til dette må bli at det er stortinget man må få på beina - det er deres engasjement man må søke for både nasjonal boligbygging mtp studenter og lokalt, og når jeg sier lokalt så mener jeg faktisk Oslo.
For det er primært Oslo - Bergen - Tromsø, byer med mange høyere læringsinstitusjoner enten "per innbygger" eller mange læringsinstitusjoner i nærhet til hverandre - studentsituasjonen blir aller trangest og evt så trang at man bør vurdere politisk handling.
Hele situasjonen er ytterligere forsterket at prisene er høye. Dette året er fælt, rent teknisk sett, med 8% (forbehold om feil) prisstigning på boliger allerede.
Den viktigste diskusjonen må likevel være den som ender i en standard fra hva Norge 2011 og fremover mener er akseptabelt utgiftsnivå og bostandard for en student. Hvis diskusjonen ender i at enhver bør ha spart opp 100-150.000 til bolig når de begynner å studere "for alvor" så er det i seg selv kun et negativt utgangspunkt hvis dette er en meget urimelig forventning. Og hva sparer man til? Er det bra nok eller ikke hvis en student har et soverom på 15 kvm, nok til å skvise inn en seng og et skrivebord og så dele bad, kjøkken osv med andre studenter i blokker?
Det er denne diskusjonen som jeg føler har manglet siden 2009, hva er bra nok, hva er det man utifra rimelige vanlige forventninger bør kunne få i kraft av sin studentstatus? Hva er standarden, det akseptable?
Universitas kunne dra i gang en diskusjon på dette med artikler om studentenes bosituasjon. Søk ut studenter - finn motsetningene og fellesnevnerene i bosituasjonen deres. Sannsynliggjør at dette er en sak som bør aktivisere studentenes solidaritet (hvis vi har noe sånt?) og slik rust opp denne handlekraftige gruppen (unge, sinte, smarte) til å pushe på stortinget.
For akkurat nå er denne diskusjonen noe preget av selvfølgeligheter. Ja vi vet at politikere ikke er 100% til å stole på. Ja vi vet at alle ikke bor så greit. Men hvem er denne gruppen? Hvor stor er den? Hvorfor skal vi bry oss?
Tig(g)erstaden Oslo, flyter over av alt slags folk, men er dette hensiktsmessig? Neppe. Det bør ikke opprettes nye studie plasser i det hele tatt i Oslo. Disse bør spres ut over det vide land, mellom bakkar og berg. Hvis det fortsettes å utvide UiO +++ vil byen få alt for mange studenter og alt for mange problemer. Boligsituasjonen er jo allerede uholbar. Det er da ingen som vil bo på austkanten, ikke fordi det er en arbeiderbydel/innvandrerbydel, men fordi det er laaaaaaaagt unna Blinderen og fakultetene. Ja til kutt i studentbyen Oslo!
Bra innlegg! Vi trenger flere i kampen om å stå sterkere som studenter i et stramt boligmarked.












