2011-01-26

Høgskolen i Oslo (HiO) skal vokse. Gjennom en prosess som virker alt annet enn ryddig slås HiO sammen med Høgskolen i Akershus (HiAk) i august i år. Fusjonen ble offisielt vedtatt 21. januar og den nye høgskolen blir Norges største med hele 16 000 studenter. Drømmen til HiO-rektor Sissel Østberg er den samme som for mange andre norske høgskolerektorer: at den nye storskolen skal oppnå den forjettede universitetsstatusen. Det er ikke det at Norge ikke trenger universiteter, selvsagt gjør vi det. Utdanning og forskning er det kunnskapsnasjonen Norge skal bygge framtida si på. Problemet er det vi risikerer å miste på veien, gode miljøer for bachelorstudenter og, i hvert fall når det gjelder fusjonen mellom HiO og HiAk, måten det blir gjort på.

Tall hentet inn fra Forskerforbundet i fjor høst viser at 40 prosent av de ansatte ved HiO er mot fusjonen med HiAk, tre prosent flere enn de som er for. Og motstanden er størst blant dem som arbeider med bachelorprogrammene, hvilket bringer oss til første ankepunkt mot at stadig flere høgskoler ønsker å bli universitet: en nyvunnet universitetsstatus medfører nemlig ikke en drastisk større tilførsel av penger fra staten. Når høgskolene oppretter master- og doktorgradsprogrammer for å bli godkjente som universiteter, blir resultatet en svekkelse av tilbudet til laveregradsstudenter.

De tidligere høgskolene risikerer å miste det som lenge har vært deres store styrke: nærheten mellom studenter og de vitenskapelig ansatte. En nærhet mange studenter ved landets universiteter savner. Det er ikke uten grunn at Studentparlamentet ved UiO er med på å arrangere Klem en professor-dagen 8. februar. I følge kampanjen har 8 av 10 bachelorgradsstudenter aldri snakket med en professor.

Prosessen mot fusjon og universitetsstatus ved HiO synes også å tære på forholdet mellom ledelsen og de vitenskapelig ansatte. Da fusjonen ble vedtatt, overkjørte nemlig styret et stort antall av de ansatte da de trumfet gjennom fusjonen, noe som på sikt kan komme til å forringe forholdet mellom administrasjonen og fagfolket på den nye høgskolen. Professor Anders Breidlid ved HiO uttalte i forrige nummer av Universitas at «grasrota» ved skolen i svært liten grad har blitt hørt i forbindelse med fusjonen. Han omtaler sammenslåingen som et løftebrudd og legger til at han opplever at det er en styringskrise ved HiO. Om styret ved HiO fortsetter å ture fram slik de har gjort, risikerer de i hvert fall tidsnok å få et arbeidsmiljø som er like dårlig som det ved hovedstadens største universitet.

Det kan virke som om høgskolerektorer landet over har overtatt mantraet om vekst fra næringslivet, og markedstankegangen har fått forkjørsrett foran fornuften. Visst vokser intet tre rett inn i himmelen, men skamme seg den som står igjen og ikke prøver. Det viktigste for skolene synes å være at de tar seg best mulig ut på papiret, framfor å skape et godt lærings- og forskningsmiljø for studenter og ansatte. Det er som om en slags barnslig konkurransementalitet har blitt rådende i utdannings-Norge.

Så, hvorfor ønsker høgskolene å bli universiteter? Rektor Østberg ved HiO sa til Universitas i fjor høst at motivasjonen var ønsket om mer indre selvstyre og å bli tatt på alvor internasjonalt. Men ørten små universiteter er neppe veien å gå om norske universiteter skal bli lagt merke til internasjonalt. Og hvem skal tilby studentene gode bachelorutdanninger når de gamle høgskolene ikke lenger kan satse like hardt på disse? Vi trenger gode høgskoler mer enn mange, middelmådige universiteter.

Bendik Løve, journalist i Universitas