2011-01-19

En av julas mest underkommuniserte hendelser i rikspressen var nyheten om at Oslos studentmasse som forventet samles i samme samskipnad, Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus, med forkortelsen SiO. Som én av 57 000 medeiere kan du forvente to ting av ekteskapet: En sterkere stemme opp mot styringsmyndighetene, og forringede velferdsordninger.

Det siste først. Paradoksalt nok vil nemlig det kortsiktige utfallet av sammenslåingen bli at noen får et bedre velferdstilbud, mens de fleste får et dårligere. Oslo- og Akershushøgskolenes Studentsamskipnads (OAS) velferdstilbud er ikke på høyde med gamle SiOs. Når samtlige studenter i nye SiO skal få tilgang på de samme velferdsordningene, vil to av tre studenter, de 37 000 fra gamle SiO, få et forringet tilbud. Konkret vil det føre til færre boliger per student, lengre køer for barnehageplass og overfylte treningssentre. OAS’ medgift er skral, og det vil studentene fra gamle SiO merke.

Helsetjenestetilbudet forblir derimot atskilt inntil videre, og nettopp her skiller de to samskipnadene seg kraftigst fra hverandre. Gamle SiOs fastlegeordning, hvor studentene får refusjon fra første betalte krone, blir inntil videre fredet. I OAS må studentene selv oppsøke eksterne fastleger og søke om refusjon fra en pott i etterkant fra 500 betalte kroner. At den nye samskipnaden lar helsetjenestetilbudet forbli atskilt inntil videre, kan speile et ønske om å ikke skape for mye kaos. Ha middagen klar før gjestene setter seg. Er det en ting den nye ledelsen ikke trenger nå, er det misfornøyde studenter og intern splittelse. Når to av tre studenter vil merke et økende press på velferdsordningene de til nå har tatt for gitt, er det derfor ekstremt viktig at ledelsen i nye SiO synliggjør og utnytter fordelene av sammenslåingen. For de finnes.

Når nesten 60 000 studenter samles under samme paraply, utgjør de nemlig en sterk pressgruppe. Oslo er Norges desidert største studentby, men har ikke det samme «studentryktet» som de mindre universitetsbyene. En åpenbar forklaring på dette paradokset er størrelsen. Oslo er en mangfoldig storby, hvor studentmassen ikke synes på samme måte som i Trondheim eller Tromsø. En annen forklaring, som det er litt vanskeligere å få øye på, er imidlertid studentmassens forhold til kommunen. Oslo kommune har flere ganger blitt kritisert for å være vanskelige å samarbeide med og uinteresserte i å kultivere studentkultur. Oslo omfavner ikke sin studerende befolkning på samme måte som de mindre byene. Utover våren og sommeren fram mot kommunevalget til høsten, bør man forvente at nye SiO fremstår som den sterke pressgruppen den har potensial til å være. 57 000 mennesker, mer enn én av ti Oslo-borgere, skal ikke kunne ignoreres, spesielt ikke i et valgår.

Det blir også spennende å se om sammenslåingen vil merkes i et mindre pragmatisk henseende, om Oslos studenter vil gro tettere sammen. Selv om det blir færre boliger per student, vil valgmulighetene i bosted bli flere. Selv om det blir køer ved tredemølla vil du kunne velge flere sentre å stå i kø på. Lengre barnehagekøer, men flere barnehageassistenter å velge mellom. Og kanskje kan sammenslåingen føre til at Chateau Neuf endelig revitaliseres som storstue for Oslos studenter?

Dag Grytli, debattredaktør i Universitas