; "ILLUSTRASJON: Øivind Hovland")
ILLUSTRASJON: Øivind Hovland
Festning Nydalen
I demokratier skal du ha rett til å se hva storebror driver med. BIs «festning» i Nydalen har således et ubehagelig historisk gufs over seg.
; "<b>Anders Mathias Johansen:</b> Redaktør i Universitas.")
Anders Mathias Johansen: Redaktør i Universitas.
BI-ledelsen bør vise at de verdsetter demokratiet og en åpen offentlig debatt.
Åpenhet om forvaltningen av våre felles sparepenger, var temaet under BI-arrangementet Rektor inviterer forrige mandag. Finansminister Sigbjørn Johnsen og BI-rektor Tom Coljørnsen utvekslet brede glis og faste håndtrykk, og var hjertens enige om at åpenhet er bra.
Et aldri så lite paradoks med tanke på at BI er det desidert minst åpne av landets større utdanningsinstitusjoner.
Misforstå meg rett. Som journalist, student og redaktør opplever jeg BI og deres velfødde kommunikasjonsavdeling som imøtekommende og vennlig. Det er ikke det at BI har valgt å stenge offentligheten ute. Det handler snarere om et valg ledelsen ved BI ikke har tatt.
BI, som privat stiftelse, slipper nemlig å forholde seg til den såkalte Offentlighetsloven. BI-ledelsen bør imidlertid vise at de verdsetter demokratiet og en åpen offentlig debatt. Derfor bør de binde seg til denne loven på lik linje med statlige universiteter og høyskoler.
På tross av et lite tiltalende navn er Offentlighetsloven en av de mest dampende sexy lovene vi har. Den gir nemlig hvermannsen muligheten til å kikke storebror i kortene, blant annet ved å kunne be om innsyn i all post som sendes til og fra offentlige virksomheter. Dette er journalistikkens desidert viktigste redskap, og er en hjørnestein i demokratiet vårt.
Faktisk er Norge blant verdens beste på å gi folket innsyn i hvordan pengene våre forvaltes. Siden offentlighetsloven ble innført i 1970 har tilgangen til brev, rapporter, utredninger og høringsskriv og forslag i offentlige virksomheter blitt stadig bedre. «Nå kan alle bli gravejournalister», skrev NTB da regjeringen tidligere i år offentliggjorde internettjenesten Offentlig Elektronisk Postjournal, som skal enda enklere for folket å kikke statsrådene i kortene.
BI-ledelsen, med Colbjørnsen i spissen, har tilsynelatende forstått at et åpnere BI er et bedre BI. Statistisk Sentralbyrå, Samordnet Opptak, Lånekassen og Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste, gis stadig bedre tilgang til BI-tall. I tillegg er det som tidligere har blitt beskrevet som et innesluttet hovedstyre blitt flinkere til å involvere styrets studentrepresentanter.
Men styrerommets plassering, lett synlig bak store glassvinduer i festning i Nydalen, gir fremdeles kun en illusjon av innsyn. For eksempel gjøres ikke sakslistene til styremøtene lett tilgjengelig for hvermansen i forkant, slik det bør være. Studentledere nedover i systemet er dermed fullstendig prisgitt velviljen til styrets studentrepresentanter når det gjelder å ta opp debattene som er viktige for studentene både innenfor og utenfor styrerommet. BI har fremdeles en lang vei å gå.
En ny åpenhetspolicy med fotfeste i offentlighetsloven bør være neste skritt. Det er på tide at BI innser at offentlighetslovens prinsipper er til allmennhetens beste. Reglene for unntak fra innsynsretten bør være tilstrekkelig for å dempe en eventuell paranoid holdning til det å binde seg til denne loven.
At offentlighetsloven følges bør i tillegg være et element i NOKUTs kriterier for akkreditering av institusjoner i norsk høyere utdanning – uansett om de er private eller offentlige.
At BI er en privat stiftelse er ingen unnskyldning. Ledelsen kan ikke utestenge offentligheten uten å samtidig stenge ute dem som studerer, underviser og forsker ved samme institusjon.
Anders Mathias Johansen, redaktør i Universitas.5 kommentarer
Å herregud. Trenger vi enda mer syting og mas fra journalister om offentlighetsloven? Hvor mye funky finner de egentlig i disse postjournalene de snoker i? Finn noe nytt å klage over. Ingen bryr seg.
Redaktøren burde heller konsentrere seg om de nære ting: UiOs konstante brudd på Arbeidsmiljø- og offentlighetsloven. Eller mener redaktøren at UiO er noe bedre enn BI?
Journalister finner mye funky i postjournalene. Alt fra juks og bedrag til dødbringende arbeidsmiljø er å finne der. Og det skulle bare mangle, det er informasjon om forhold som en hver institusjon må forholde seg til dersom de finner sted, og som offentligheten (den jevne borger) har rett til å få vite om og protestere mot. Det er grunnlaget for et opplyst demokrati, og grunnlaget for at institusjoner som UiO og BI, samt statlige og kommunale etater og gud vet hva, er nødt til å ta tak i kritikkverdige forhold.
Og gode Kveldulf - skal man drite i å snakke om dårlige forhold på BI bare fordi det også er dårlige forhold andre steder? Universitas har mandat til å dekke BI like mye som UiO, så det er ingen grunn til ikke å fokusere på BI også.
Neida, MK, jeg mener slett ikke at man skal "drite i å snakke om dårlige forhold på BI bare fordi det også er dårlige forhold andre steder". Men artikkelforfatteren/redaktøren ser ut til å være en smule "biased" ved sitt ensidige fokus på BI, som om BI er et unntakstilfelle i en ellers idyllisk virkelighet. Noen sitater illustrerer ovennevnte idylliserende tendens:
På tross av et lite tiltalende navn er Offentlighetsloven en av de mest dampende sexy lovene vi har. Den gir nemlig hvermannsen muligheten til å kikke storebror i kortene, blant annet ved å kunne be om innsyn i all post som sendes til og fra offentlige virksomheter. Dette er journalistikkens desidert viktigste redskap, og er en hjørnestein i demokratiet vårt.
Hovedpoenget her må bli todelt: 1) den innsikten journalisten hylder er fragmentarisk og kan lett matches/omgås med nye administrative rutiner og kommunikasjonsstrategier. Ethvert byråkratisk system har et "naturlig instinkt" i retning av hemmelighold. UiO fremstår fortsatt som en meget lukket og irrasjonell institusjon, som i forbausende liten grad kikkes i kortene av journalister. UiOs eksempel illustrerer også på en forbilledlig måte at det ikke hjelper med "sexy" lover, så lenge de saboteres på Kafka-byråkratisk og juridisk vis. AML brytes hver dag ved UiO, uten at noen reagerer på en måte som får konsekvenser for lovbryteren.
Siden offentlighetsloven ble innført i 1970 har tilgangen til brev, rapporter, utredninger og høringsskriv og forslag i offentlige virksomheter blitt stadig bedre. «Nå kan alle bli gravejournalister», skrev NTB da regjeringen tidligere i år offentliggjorde internettjenesten Offentlig Elektronisk Postjournal, som skal enda enklere for folket å kikke statsrådene i kortene.
Alt dette er vel og bra, men veldig naivt. Byråkratiske systemer vil svare på slik innsikt ("refleksivitet") ved bl.a. retorisk tåkelegging, svada og dobbelkommunikasjon. Hvordan har han f.eks. tenkt å kikke en institusjon som UiO i kortene? Ved å lese offisielle brev fra Bjørneboe & co? Det blir for meg ekstremt naivt så lenge de som blir kikket i kortene vet at de blir observert. Observasjonen påvirker naturligvis form og innhold i det som kommuniseres, mens den "egentlige" agenda forbeholdes kommunikasjonssituasjoner og -former der innsikt og kontroll er utelukket.
Det skal naturligvis stå "innsyn" istedenfor "innsikt".
