; "ILLUSTRASJON: Julius Vidarssønn Langhoff")
ILLUSTRASJON: Julius Vidarssønn Langhoff
Diskriminerende forslag
Ikke bare er en innføring av søknadsgebyrer for internasjonale studenter fryktelig dumt. Det er også etisk tvilsomt.
; "<b>Dag Grytli:</b> Journalist i Universitas.")
Dag Grytli: Journalist i Universitas.
Etter at Danmark og Sverige i tur og orden har innført skolepenger for internasjonale studenter, vil norske utdanningsinstitusjoner sannsynligvis bli et enda mer populært bestemmelsessted for unge, håpefulle akademikerspirer fra hele verden.
Universitetet i Stavanger (UiS) vil svare med å gjøre det enda vanskeligere å komme hit. Et såkalt søknadsgebyr for internasjonale studenter vil effektivt sørge for at økonomiske midler får enda mer å si for hvem som får innpass i norsk høyere utdanning. Universitet i Oslo vil ikke avvise en liknende ordning en gang i fremtiden, og setter seg dermed komfortabelt på gjerdet i en viktig prinsipiell diskusjon om gratisprinsippets implikasjoner i møte med det store utland.
Det er vanskelig å se hvorfor norsk høyere utdannings nyvunne posisjon som det eneste landet i Skandinavia med gratis høyere utdanning skal være negativt. Prorektor ved UiS, Egil Gabrielsen, begrunner søknadsavgiftsforslaget med stort press på saksbehandlerne. I stedet for å ta til orde for større ressurser for å håndtere søkermassene, vil han altså heve barrierene ytterligere. Saksbehandlerne har nemlig for mye å gjøre.
Det kan godt være at UiS vil motta færre søknader fra internasjonale studenter skulle forslaget bli en realitet. Nedgangen vil i så fall komme fra de fattige delene av verden. Forslaget åpner for en diskriminerende utvikling som til de grader strider imot gratisprinsippets kjerne.
Selv om høyere utdanning i Norge er gratis er det nemlig langt ifra gratis å studere her. Barrierer eksisterer i høyeste grad allerede. Internasjonale studenter må være i besittelse av en garanti på rundt 90 000 kroner for å få studentvisum. I tillegg kommer de skyhøye levekostnadene.
I UiS’ strategidokument for 2009 – 2020, kan man lese at «internasjonalt samarbeid […] skal i størst mulig grad inkludere også andre aktiviteter som student- og ansatteutveksling». En søknadsavgift vil garantert ikke hindre UiS’ 300 studieplasser for internasjonale studenter å bli fylt. Men like garantert er det at nedgangen i søknadene vil komme fra fattige land, utenfor EU. Internasjonalisering med forbehold, med andre ord.
Søknadsavgiftsforslaget kan i beste fall leses som et populistisk forslag på en utfordring som egentlig omhandler finansieringen av utdanningssektoren, noe Joachim Kallevig ved internasjonalt kontor ved UiS har påpekt. At UiS i år mottok 5000 søknader til 300 studieplasser burde få ledelsen til å juble, og dernest finne en løsning på hvordan de mer effektivt kan behandle alle søknadene.
Kanskje er Kallevigs forslag om at universitetene burde få et særtilskudd fra myndighetene for å bedrive internasjonalisering veien å gå. At samfunnet tjener på de internasjonale studentene er udiskutabelt. At universitetene blir sittende med regningen når søkertallene går i taket er uheldig.
Det er likevel forstemmende at ikke ledelsen ved UiS ber om mer midler for å håndtere søknadene, men kommer med plumpe uttalelser som «det er ikke vår oppgave å utdanne den tredje verden», som Gabrielsen uttalte til Studentmediene i Stavanger. En slik uttalelse er i beste fall en overforenkling av kompleksiteten i høyere utdannings funksjon og rolle i verden. I verste fall er det en bevisst forvrenging av virkeligheten.
dagmgr@universitas.no
Dag Grytli, journalist i Universitas5 kommentarer
Det kan godt være at UiS vil motta færre søknader fra internasjonale studenter skulle forslaget bli en realitet. Nedgangen vil i så fall komme fra de fattige delene av verden. Forslaget åpner for en diskriminerende utvikling som til de grader strider imot gratisprinsippets kjerne.
Kan du forklare meg hva som er diskriminerende ved å favorisere landets egne innbyggere (statsborgere) og nære naboland framfor fjerntliggende land vi har lite eller intet samarbeid med? Kan du vise til noe land eller utdanningssystem i verden som ikke favoriserer sine egne medborgere i konkurransen om knappe nasjonale ressurser?
En søknadsavgift vil garantert ikke hindre UiS’ 300 studieplasser for internasjonale studenter å bli fylt. Men like garantert er det at nedgangen i søknadene vil komme fra fattige land, utenfor EU. Internasjonalisering med forbehold, med andre ord.
Internasjonalisering/globalisering har alltid vært med forbehold. Norge har behov for økt samkvem/samarbeid med land på samme utviklingsnivå. Ellers blir det enveiskjøring mht. overføring av ressurser til land vi ikke har noe felles med.
At samfunnet tjener på de internasjonale studentene er udiskutabelt.
Det er ingenting i denne verden som er "udiskutabelt". Hvor mye "samfunnet" (=Norge?) tjener på internasjonale studenter vil avhenge av et veldig stort antall faktorer, bl.a. hvor studentene kommer fra, om de drar tilbake til opprinnelseslandet, hvor lenge de blir i Norge, oppfølging etter studieoppholdet osv, osv.
Det er likevel forstemmende at ikke ledelsen ved UiS ber om mer midler for å håndtere søknadene, men kommer med plumpe uttalelser som «det er ikke vår oppgave å utdanne den tredje verden», som Gabrielsen uttalte til Studentmediene i Stavanger. En slik uttalelse er i beste fall en overforenkling av kompleksiteten i høyere utdannings funksjon og rolle i verden. I verste fall er det en bevisst forvrenging av virkeligheten.
Hva mener du er galt med Gabrielsens uttalelse? Er lille Norge ansvarlig for å utdanne den tredje verden?
Jeg lurer også på hva kommentarforfatter mener med formuleringen "At samfunnet tjener på de internasjonale studentene er udiskutabelt."
hvem eller hva er "samfunnet" i denne sammenheng? og hva er det man tjener?
Jeg sier ikke at samfunnet ikke tjener noe. Jeg ble bare nysgjerrig på hva dette skulle være.
Vet artikkelforfatteren hvor mye ressurser som går med for å sortere ut søknader fra personer som åpenbart ikke er kvalifisert til å søke? Det er disse denne avgiften skal hindre. Det er mindre sannsynlig at noen med internettgrad vil søke når de taper pengene i avgiften.
Det er i stor grad disse en vil hindre i å søke ved å innføre en avgift. Og personer som ikke har råd til en avgift er vel egentlig ikke folk som har mulighet til å studere på universitet. En må huske at når en først har kommet inn, så sponser den norske staten alt for disse utvekslingsstudentene, mens vi samtidig må betale skolepenger i utlandet.
At samfunnet tjener på de internasjonale studentene er udiskutabelt.
Gjør det nå egentlig det?
Hva med å innføre en søknadsavgift som ikke omfatter land hvor vi henter kvotestudenter fra?
